Ikke gå sulten på Stadion!

Kiosk-tilbudet på Stadion er tragikomisk. Selv med halvfulle tribuner er det laaange køer foran de fire kioskene i BT-tribunen. I pausen vokser de sammen til en sammenhengende og stillestående kø som snor seg gjennom hele tribunen. Effektivitet er fullstendig fraværende; her må man regne med å kunne gå glipp av både ett og to mål mens man venter.

Hver kiosk er stort sett bemannet med tre tenåringer som lyser dårlig opplæring og billig arbeidskraft lang vei. De virrer rundt og gjør nok sitt beste ut fra forutsetningene, men organisert er de i hvert fall ikke.

Popcornet går unna, og det lille skapet blir fort tomt. Manglende tilrettelegging fører til at noen må stå i evigheter med ræven i været og grave ferdigpoppet popcorn ut av enorme esker (vi snakker kubikkmeter) for å putte det i mindre porsjonsesker som så skal inn i det lille skapet hvor det blir fjernet og solgt like fort (eller sakte om du vil).

Flasker har vært forbudt å ta med inn på tribunene i årevis. Likevel kaster de heller vekk enda et dagsverk ved å helle hver flaske manuelt over i drikkebeger (ja, det skummer og de må ta pause) i stedet for å anskaffe dispensere.

Ofte tåler man litt av hvert for å sette tennene i noe skikkelig digg. Slik er det definitivt ikke på Stadion. Kvalitet er nemlig like fraværende som effektivitet. Beisk kaffe, is som har vært tint, vasne pølser, seigt popcorn (fra eske!) og liten, kald og smakløs wrap. Overpriset alt sammen. Butikkvarer som muffins og sjokolade er det eneste som svarer forventningene (det skal det godt gjøres å rote til!). Det eneste som faktisk var bra før, pizzastykker fra Dolly, er borte i år.

En av "garnityrstasjonene" - før kampstart!

Og nevnte jeg "garnityrstasjonene"? Ketchup, sennep og stekt løk på bittesmå overfylte bord, der alle tre ingrediensene er sølt utover og blandet med brus fordi man ikke har noe sted å sette fra seg drikken når doggene skal danderes. Virkelig appetittvekkende. På det lille bordet står det: "AB Solutions. Vi setter service i system". Akkurat, ja.

Driften av kioskene er nemlig på anbud til AB Solutions, som skriver på sin hjemmeside at "Våre løsninger tilpasses og skreddersys den enkeltes behov og forespørsel. Dette bidrar til en enklere og lønnsommere hverdag." Ut i fra dette kan vi konkludere med at enten er AB Solutions full av sprøyt, eller så stiller Brann overhodet ingen krav utenom at det skal selges pølser.

Det eneste sikre er vel at ingen av dem ser ut til å bry seg nevneverdig om publikum når de tilbyr noe så elendig. En luring i AB Solutions eller Brann kan jo sette seg ned og regne på hvor mye omsetning de går glipp av på grunn av amatøraktig drift (jeg vet ikke hvem av dem som har mest å tjene).

Jeg ser dessverre ingen tegn til bedring. Branns kiosk-tilbud har alltid vært elendig. Med tanke på at de ikke tok betalingskort før i 2013 (helt sant!) kan vi vel vente å se den første brusdispenseren i 2025 og person med klut og feiekost rundt 2030.

Kiosk-drift er ikke astrofysikk. De klarer faktisk dette på arenaer mye større enn Stadion. Gjør noe skikkelig, eller la være.

Kuler og krutt for 10 000 000 000 000 kroner året

Verdens samlede millitærutgifter er beregnet til 10 billioner (ti tusen milliarder) kroner årlig (1,73 billioner dollar, 2011). Ikke akkurat småpenger. (Til sammenligning har det norske "oljefondet" brukt 15 år på å nå 4 billioner kroner.)

Man kan filosofere mye over hvordan en vridning i offentlig forbruk kunne forandret verden til det bedre. I sin bok "Pale Blue Dot" kommer forfatter og astronom Carl Sagan (1934-1996) med interessante betraktninger rundt hvor lite av dette enorme beløpet som kunne finansiert en storstilt utforskning med påfølgende kolonisering av vårt solsystem.

Skal menneskeheten overleve i det lange løp er det en forutsetning at vi er forankret andre steder i verdensrommet. Enten klarer vi å utslette oss selv ved å ødelegge dette ene bostedet vi har, eller så vil vi på et eller annet tidspunkt utslettes av asteroidekollisjon eller gammaglimt. Det er bare et spørsmål om hva som skjer først; vår jordiske sivilisasjon vil forsvinne.

USAs Apollo-program - som førte mennesket til månen - kostet 170 milliarder 2005-dollar, dette inkluderte all forskning og utvikling i forbindelse med det 12-årige programmet (1961-1972), herunder 15 Saturn V-raketter. Den gjennomsnittlige årskostnaden for dette var altså godt under 1 prosent av verdens samlede militærutgifter i dag. Det skal med andre ord ikke mye til for å få store ting til å skje.

Vi er en uvesentlighet i kosmos. Vi kjenner ikke til andre livsformer i verdensrommet. Vi har ingen andre steder å reise til. Dette burde være fokuset til menneskeheten. Istedenfor svir vi av ufattelige summer hvert år på krig og terrorbalanse fordi vi ikke klarer å leve sammen. Vi kaller oss avansert, men oppfører oss primitivt.

Kanskje litt passende at vi som en uvesentlighet er så opptatt av uvesentligheter i den store sammenhengen.

Komiserier jeg aldri går lei

Da jeg tidligere listet opp uforglemmelige TV-serier var komedier utelatt, men i hverdagen finnes det knapt noe bedre underholdning (kort, vittig og forutsigbart).

Det har dessverre passert ett år siden jeg sist skrev noe her, og derfor benyttes anledningen til å presentere mine topp ti sitcom-favoritter. Denne gangen har jeg forsøkt meg på en rangering. Kun en hårsbredd skilte de to øverste, men deling av plasser er pysete når man lager lister:

1. Frasier (1993-2004)
   Intelligent og lunt.
2. Seinfeld (1990-1998)
   Ikoniske temaer og problemstillinger. Kniver om førsteplassen.
3. Cheers (1982-1993)
   Skål for bar humor (sic)!
4. Two and a Half Men (2003- )
   The Sheen-years.
5. Curb Your Enthusiasm (2000-2011)
   Pinlig bra.
6. King of Queens (1998-2007)
   Det ligger mye bye bra i ekteskapshumor.
7. Modern Family (2009- )
   Familieforviklinger på et helt annet plan.
8. The Big Bang Theory (2007- )
   Nerdenes hevn!
9. Malcolm in the Middle (2000-2006)
   Helt klart det morsomste prevensjonsmiddelet!
10. Friends (1994-2004)
    Ble overeksponert for denne, men fortjener å være med blant topp ti.

Everybody Loves Raymond (1996-2005) var en av mine favoritter, men med tanke på overskriften kommer den nok til kort i dag. The Wonder Years (1988-1993) er også bra, men heller ikke helt der oppe med de andre.

Animerte serier bevisst utelatt. Kanskje det blir neste liste?

Pale Blue Dot

I dag er det 22 år siden "Pale Blue Dot" ble født - et bilde av en prikk, uten vitenskapelig interesse, som tok ni år å realisere. Det, i mine øyne, fantastiske bildet - som du kan se nederst i dette innlegget - ble unnfanget av astronom og forfatter Carl Sagan (1934-1996) mens han jobbet som rådgiver for NASA (for øvrig forfatteren av boken bak én av mine favorittfilmer, "Contact").

Forhistorien til bildet begynner i 1977 da romsonden Voyager 1 ble skutt ut av NASA for å utforske det ytre solsystemet. Etter 34 år og 5 måneder på reisefot befinner den seg i dag nesten 18 milliarder kilometer unna (119,7 AU), og er dermed det fjerneste menneskapte objektet. Opprinnelig forventet man ikke at den skulle fungere etter passeringen av Uranus i 1981, men i dag regner man med at den skal ha strøm til å operere radiosenderen i hvert fall til 2025. (Radiosignalene fra Voyager 1 bruker nå 16,5 timer på å nå jorden.)

I dag er den på full fart ut av vårt solsystem med en hastighet på 17 kilometer i sekundet, men selv med denne hastigheten vil den bruke 73.600 år på å nå den nærmeste stjernen til vårt solsystem (Proxima Centauri, men Voyager 1 har ikke retning mot noen bestemt stjerne).

Allerede i 1981 begynte Carl Sagan å promotere ideen om å snu romsondens kamera mot jorden og ta et siste bilde av planeten vår, men skulle slite i årevis med å overbevise NASA om at det var en god idé. Sagan la ikke skjul på at bildet ikke ville ha et vitenskapelig formål, men han mente det ville gi oss et nyttig perspektiv på vår plass i kosmos.

Først i 1990 gikk NASA med på å la det gjennomføre, og 14. februar startet fotograferingen av de seks innerste planetene ("Family Portrait"), deriblant jorden. Fra mer enn seks milliarder kilomter unna fremstår jorden som en ørliten blålig prikk, "Pale Blue Dot", i et altomsluttende svart intet - hele vår verden fremstår som en 0,12 pixel stor ubetydelighet.

Bildet ble senere brukt som som tittel i Carl Sagans bok "Pale Blue Dot: A Vision of the Human Future in Space" (1994), og her formidler han noen tanker om en dypere mening rundt det spesielle bildet som fortjener å bli gjentatt:

"We succeeded in taking that picture, and, if you look at it, you see a dot. That's here. That's home. That's us. On it, everyone you ever heard of, every human being who ever lived, lived out their lives. The aggregate of all our joys and sufferings, thousands of confident religions, ideologies and economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward, every creator and destroyer of civilizations, every king and peasant, every young couple in love, every hopeful child, every mother and father, every inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt politician, every superstar, every supreme leader, every saint and sinner in the history of our species, lived there on a mote of dust, suspended in a sunbeam.

The earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that in glory and in triumph they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of the dot on scarcely distinguishable inhabitants of some other corner of the dot. How frequent their misunderstandings, how eager they are to kill one another, how fervent their hatreds. Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity – in all this vastness – there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves. It is up to us. It's been said that astronomy is a humbling, and I might add, a character-building experience. To my mind, there is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly and compassionately with one another and to preserve and cherish that pale blue dot, the only home we've ever known."

Det kan ikke sies bedre.

Her er bursdagsbarnet:

Hjemme, 6.000.000.000 kilometer unna.
Jorden fremstår som en blek liten prikk midt i båndet til høyre i bildet.

Oljefondet i madrassen?

"Krakk" på børsen, som har falt 21,6 % så langt i år og 5,6 % i går, og hylekoret er i gang. Børsen er farlig, må vite, og Staten spiller rulett med fellesskapets penger. Avisforsidene prydes av krigstyper som forkynner hvor mange milliarder som har forsvunnet i sluket de siste dagene.

Javel. Men det er en kjennsgjerning at verdien av aksjene på børsen svinger, såvel som andre typer investeringer. Men den langsiktige trenden er likevel klar: Børsen stiger alltid over tid, og slår bankrenter uten unntak og med god margin.

Kritikerne glemmer at mellom nedgangsperiodene er det perioder med oppgang som mer enn veier opp for slike naturlige korreksjoner vi nå har sett. Skulle man kun forholde seg til avisoverskriftene, ville man få inntrykk av at det knapt er verdier igjen på børsen og i oljefondet. Sjelden slår avisene opp voldsomme verdiøkninger.

For øvrig er det jo nettopp i slike nedgangsperioder man kan gjøre de beste investeringene...

Det er mer mellom himmel og jord...

...men jeg vil heller velge å si at det er mer mellom stjerner og galakser enn de fleste andre steder. Jeg klarer aldri å fri meg fra tanken på hvor ubeskrivelig stort universet er - både i avstander og antall himmellegemer. Det er vanskelig - for ikke å si umulig - å sette ord på det. Dimensjonene er ufattelige.

De enorme avstandene gjør at man må måle avstander i lysår - selve måleenheten i seg selv er nærmest ufattelig. Lyset beveger seg med en hastighet på 299.792 kilometer i sekundet. Reis med denne hastigheten i ett år, og du har et lysår. Og når vi i tillegg ofte snakker om millioner eller milliarder av lysår, blir det fullstendig umulig å forstå disse avstandene. For eksempel er solen vel 8 "lysminutter" unna jorden. Nærmeste nabostjerne (Alpha Centauri, egentlig tre stjerner) er 4,2 lysår unna. I vår galakse, Melkeveien, er vårt solsystem 26.000 lysår unna sentrum av galaksen. Galaksens diameter er 100.000 lysår. Nærmeste nabogalakse (Andromeda) er 2,5 millioner lysår unna.

Tidsaspektene er også ufattelige. Siden lyset har brukt 2,5 millioner år på å nå oss fra Andromedagalaksen, vil det si at når vi ser på Andromedagalaksen gjennom et teleskop, ser vi galaksen slik den var for 2,5 millioner år siden. Det er likevel ingenting i forhold til alderen på solsystemet (4,5 milliarder år) eller Melkeveien (13,2 milliarder år).

Antallet stjerner og galakser er også utenfor enhver fatteevne. I dag regner man med at det i en gjennomsnittlig galakse finnes 100 milliarder stjerner. (I Melkveien regner man med at det finnes et sted mellom 200 og 500 milliarder stjerner.) Og som ikke det er nok, er tallet på galakser mer enn 100 milliarder. Antall stjerner i universet er altså minst 100 milliarder x 100 milliarder. Med andre ord uendelig mange.

Og så er det de som mener det ikke kan finnes liv andre steder...

Tenk at en galakse som denne inneholder 100.000.000.000 stjerner,

og er en av 100.000.000.000 galakser...

En enslig norsk galning

Vi skal alle være glade for at det var en enslig norsk galning som utførte de skrekkelige terrorhandlingene 22. juli 2011. Nå slipper vi nordmenn å oppildne hverandre i hatefull retorikk mot land, folk eller religion. Nå slipper vi å generalisere folkegruppen til den enslige norske galningen og stille slitsomme spørsmål rundt utenriks- eller integreringspolitikk. Nå kan vi konsentrere oss om å hate en enslig norsk galning som ikke representerer andre enn seg selv.

Nå kan vi fortelle verden at vi nordmenn reagerer på terrorhandlinger annerledes enn alle andre ville gjort. Alle forbrødres vi og går i fakkeltog, vi møter hat med kjærlighet og står sammen mot ondskapen som ingen andre kan. Igjen er vi best. Hvis du peker en pistol mot meg, løfter jeg en rose mot deg.

Mon det.

Det er vel egentlig ikke så fantastisk at vi ikke går i lynsjetog i gatene eller erklærer krig (ikke det at Norge disponerer noen krigsmaskin), når man ser på faktum: At terroristen (bestemt form entall) er etnisk norsk, opptrådte på egenhånd, ikke representerer noen politisk eller religiøs gruppering som kan ansvarliggjøres, samt atpåtil er fanget og har tilstått. Det tar jo liksom brodden av en kollektiv mobilisering mot en felles fiende.

Hatet er nok like fullt tilstedeværende hos de fleste, men rettet mot en gjerningsmann som allerede er funnet og satt på celle. Da har det mindre for seg å eksponere hatet ved å gå i tog og brenne bilder.

Og det skal vi være glade for.

Alle skjønner at den situasjonen vi nå har, er langt enklere å håndtere - både for politikere, media, deg og meg - enn en situasjon hvor Al Qaida hadde stått bak. Da hadde nok både reaksjoner og retorikk - også fra statsministeren - vært fullstendig annerledes.

De som tror de har funnet gull ved å stille Bush's utsagn etter 9/11 "We will hunt you down" opp mot Stoltenbergs "Vi vil møte angrepet med mer demokrati og åpenhet", mangler fullstendig evne eller vilje til å se de åpenbare forskjellene både mellom situasjonene og tilgjengelige virkemidler.

For det første kan 22/7 på absolutt ingen måte sammenlignes med 9/11, og som følge av dette, heller ikke reaksjonene deretter. Det er rett og slett søkt å sammenligne Stoltenberg med Bush på dette punktet, til det er forutsetningene for ulike. For det andre innebærer ikke de to utsagnene noen motsetninger, og hadde Norge vært i en tilsvarende situasjon som USA etter 9/11, hadde jeg forventet at vår statsminister kom med en tilsvarende offensiv erklæring.

Det eneste man med sikkerhet kan si om de to lands reaksjoner, er at begge hendelsene bandt nasjonen tettere sammen for en kortere periode. Selv om Norge kan bli varig forandret av denne forferdelige hendelsen, er det naivt å tro at vi i det lange løp vil bli et land fyllt av større toleranse og åpenhet, og mindre frykt og ekstremisme.

Ap går ikke overraskende frem på meningsmålingene, i hovedsak på grunn av statsministeren, tror jeg. Så får vi se om det vil vare lenge nok til at Ap med et halmstrå vil klare å klamre seg til regjeringsmakten i ytterligere en periode.

Og overvåkningen - den vil bli trappet opp. Personlig tar jeg gjerne mer overvåkning for å forhindre terror, men spørsmålet er om det ville ha stanset denne enslige norske galningen. Men det er en annen diskusjon.