Kuler og krutt for 10 000 000 000 000 kroner året

Verdens samlede millitærutgifter er beregnet til 10 billioner (ti tusen milliarder) kroner årlig (1,73 billioner dollar, 2011). Ikke akkurat småpenger. (Til sammenligning har det norske "oljefondet" brukt 15 år på å nå 4 billioner kroner.)

Man kan filosofere mye over hvordan en vridning i offentlig forbruk kunne forandret verden til det bedre. I sin bok "Pale Blue Dot" kommer forfatter og astronom Carl Sagan (1934-1996) med interessante betraktninger rundt hvor lite av dette enorme beløpet som kunne finansiert en storstilt utforskning med påfølgende kolonisering av vårt solsystem.

Skal menneskeheten overleve i det lange løp er det en forutsetning at vi er forankret andre steder i verdensrommet. Enten klarer vi å utslette oss selv ved å ødelegge dette ene bostedet vi har, eller så vil vi på et eller annet tidspunkt utslettes av asteroidekollisjon eller gammaglimt. Det er bare et spørsmål om hva som skjer først; vår jordiske sivilisasjon vil forsvinne.

USAs Apollo-program - som førte mennesket til månen - kostet 170 milliarder 2005-dollar, dette inkluderte all forskning og utvikling i forbindelse med det 12-årige programmet (1961-1972), herunder 15 Saturn V-raketter. Den gjennomsnittlige årskostnaden for dette var altså godt under 1 prosent av verdens samlede militærutgifter i dag. Det skal med andre ord ikke mye til for å få store ting til å skje.

Vi er en uvesentlighet i kosmos. Vi kjenner ikke til andre livsformer i verdensrommet. Vi har ingen andre steder å reise til. Dette burde være fokuset til menneskeheten. Istedenfor svir vi av ufattelige summer hvert år på krig og terrorbalanse fordi vi ikke klarer å leve sammen. Vi kaller oss avansert, men oppfører oss primitivt.

Kanskje litt passende at vi som en uvesentlighet er så opptatt av uvesentligheter i den store sammenhengen.

Pale Blue Dot

I dag er det 22 år siden "Pale Blue Dot" ble født - et bilde av en prikk, uten vitenskapelig interesse, som tok ni år å realisere. Det, i mine øyne, fantastiske bildet - som du kan se nederst i dette innlegget - ble unnfanget av astronom og forfatter Carl Sagan (1934-1996) mens han jobbet som rådgiver for NASA (for øvrig forfatteren av boken bak én av mine favorittfilmer, "Contact").

Forhistorien til bildet begynner i 1977 da romsonden Voyager 1 ble skutt ut av NASA for å utforske det ytre solsystemet. Etter 34 år og 5 måneder på reisefot befinner den seg i dag nesten 18 milliarder kilometer unna (119,7 AU), og er dermed det fjerneste menneskapte objektet. Opprinnelig forventet man ikke at den skulle fungere etter passeringen av Uranus i 1981, men i dag regner man med at den skal ha strøm til å operere radiosenderen i hvert fall til 2025. (Radiosignalene fra Voyager 1 bruker nå 16,5 timer på å nå jorden.)

I dag er den på full fart ut av vårt solsystem med en hastighet på 17 kilometer i sekundet, men selv med denne hastigheten vil den bruke 73.600 år på å nå den nærmeste stjernen til vårt solsystem (Proxima Centauri, men Voyager 1 har ikke retning mot noen bestemt stjerne).

Allerede i 1981 begynte Carl Sagan å promotere ideen om å snu romsondens kamera mot jorden og ta et siste bilde av planeten vår, men skulle slite i årevis med å overbevise NASA om at det var en god idé. Sagan la ikke skjul på at bildet ikke ville ha et vitenskapelig formål, men han mente det ville gi oss et nyttig perspektiv på vår plass i kosmos.

Først i 1990 gikk NASA med på å la det gjennomføre, og 14. februar startet fotograferingen av de seks innerste planetene ("Family Portrait"), deriblant jorden. Fra mer enn seks milliarder kilomter unna fremstår jorden som en ørliten blålig prikk, "Pale Blue Dot", i et altomsluttende svart intet - hele vår verden fremstår som en 0,12 pixel stor ubetydelighet.

Bildet ble senere brukt som som tittel i Carl Sagans bok "Pale Blue Dot: A Vision of the Human Future in Space" (1994), og her formidler han noen tanker om en dypere mening rundt det spesielle bildet som fortjener å bli gjentatt:

"We succeeded in taking that picture, and, if you look at it, you see a dot. That's here. That's home. That's us. On it, everyone you ever heard of, every human being who ever lived, lived out their lives. The aggregate of all our joys and sufferings, thousands of confident religions, ideologies and economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward, every creator and destroyer of civilizations, every king and peasant, every young couple in love, every hopeful child, every mother and father, every inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt politician, every superstar, every supreme leader, every saint and sinner in the history of our species, lived there on a mote of dust, suspended in a sunbeam.

The earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that in glory and in triumph they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of the dot on scarcely distinguishable inhabitants of some other corner of the dot. How frequent their misunderstandings, how eager they are to kill one another, how fervent their hatreds. Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity – in all this vastness – there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves. It is up to us. It's been said that astronomy is a humbling, and I might add, a character-building experience. To my mind, there is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly and compassionately with one another and to preserve and cherish that pale blue dot, the only home we've ever known."

Det kan ikke sies bedre.

Her er bursdagsbarnet:

Hjemme, 6.000.000.000 kilometer unna.
Jorden fremstår som en blek liten prikk midt i båndet til høyre i bildet.

Det er mer mellom himmel og jord...

...men jeg vil heller velge å si at det er mer mellom stjerner og galakser enn de fleste andre steder. Jeg klarer aldri å fri meg fra tanken på hvor ubeskrivelig stort universet er - både i avstander og antall himmellegemer. Det er vanskelig - for ikke å si umulig - å sette ord på det. Dimensjonene er ufattelige.

De enorme avstandene gjør at man må måle avstander i lysår - selve måleenheten i seg selv er nærmest ufattelig. Lyset beveger seg med en hastighet på 299.792 kilometer i sekundet. Reis med denne hastigheten i ett år, og du har et lysår. Og når vi i tillegg ofte snakker om millioner eller milliarder av lysår, blir det fullstendig umulig å forstå disse avstandene. For eksempel er solen vel 8 "lysminutter" unna jorden. Nærmeste nabostjerne (Alpha Centauri, egentlig tre stjerner) er 4,2 lysår unna. I vår galakse, Melkeveien, er vårt solsystem 26.000 lysår unna sentrum av galaksen. Galaksens diameter er 100.000 lysår. Nærmeste nabogalakse (Andromeda) er 2,5 millioner lysår unna.

Tidsaspektene er også ufattelige. Siden lyset har brukt 2,5 millioner år på å nå oss fra Andromedagalaksen, vil det si at når vi ser på Andromedagalaksen gjennom et teleskop, ser vi galaksen slik den var for 2,5 millioner år siden. Det er likevel ingenting i forhold til alderen på solsystemet (4,5 milliarder år) eller Melkeveien (13,2 milliarder år).

Antallet stjerner og galakser er også utenfor enhver fatteevne. I dag regner man med at det i en gjennomsnittlig galakse finnes 100 milliarder stjerner. (I Melkveien regner man med at det finnes et sted mellom 200 og 500 milliarder stjerner.) Og som ikke det er nok, er tallet på galakser mer enn 100 milliarder. Antall stjerner i universet er altså minst 100 milliarder x 100 milliarder. Med andre ord uendelig mange.

Og så er det de som mener det ikke kan finnes liv andre steder...

Tenk at en galakse som denne inneholder 100.000.000.000 stjerner,

og er en av 100.000.000.000 galakser...