En enslig norsk galning

Vi skal alle være glade for at det var en enslig norsk galning som utførte de skrekkelige terrorhandlingene 22. juli 2011. Nå slipper vi nordmenn å oppildne hverandre i hatefull retorikk mot land, folk eller religion. Nå slipper vi å generalisere folkegruppen til den enslige norske galningen og stille slitsomme spørsmål rundt utenriks- eller integreringspolitikk. Nå kan vi konsentrere oss om å hate en enslig norsk galning som ikke representerer andre enn seg selv.

Nå kan vi fortelle verden at vi nordmenn reagerer på terrorhandlinger annerledes enn alle andre ville gjort. Alle forbrødres vi og går i fakkeltog, vi møter hat med kjærlighet og står sammen mot ondskapen som ingen andre kan. Igjen er vi best. Hvis du peker en pistol mot meg, løfter jeg en rose mot deg.

Mon det.

Det er vel egentlig ikke så fantastisk at vi ikke går i lynsjetog i gatene eller erklærer krig (ikke det at Norge disponerer noen krigsmaskin), når man ser på faktum: At terroristen (bestemt form entall) er etnisk norsk, opptrådte på egenhånd, ikke representerer noen politisk eller religiøs gruppering som kan ansvarliggjøres, samt atpåtil er fanget og har tilstått. Det tar jo liksom brodden av en kollektiv mobilisering mot en felles fiende.

Hatet er nok like fullt tilstedeværende hos de fleste, men rettet mot en gjerningsmann som allerede er funnet og satt på celle. Da har det mindre for seg å eksponere hatet ved å gå i tog og brenne bilder.

Og det skal vi være glade for.

Alle skjønner at den situasjonen vi nå har, er langt enklere å håndtere - både for politikere, media, deg og meg - enn en situasjon hvor Al Qaida hadde stått bak. Da hadde nok både reaksjoner og retorikk - også fra statsministeren - vært fullstendig annerledes.

De som tror de har funnet gull ved å stille Bush's utsagn etter 9/11 "We will hunt you down" opp mot Stoltenbergs "Vi vil møte angrepet med mer demokrati og åpenhet", mangler fullstendig evne eller vilje til å se de åpenbare forskjellene både mellom situasjonene og tilgjengelige virkemidler.

For det første kan 22/7 på absolutt ingen måte sammenlignes med 9/11, og som følge av dette, heller ikke reaksjonene deretter. Det er rett og slett søkt å sammenligne Stoltenberg med Bush på dette punktet, til det er forutsetningene for ulike. For det andre innebærer ikke de to utsagnene noen motsetninger, og hadde Norge vært i en tilsvarende situasjon som USA etter 9/11, hadde jeg forventet at vår statsminister kom med en tilsvarende offensiv erklæring.

Det eneste man med sikkerhet kan si om de to lands reaksjoner, er at begge hendelsene bandt nasjonen tettere sammen for en kortere periode. Selv om Norge kan bli varig forandret av denne forferdelige hendelsen, er det naivt å tro at vi i det lange løp vil bli et land fyllt av større toleranse og åpenhet, og mindre frykt og ekstremisme.

Ap går ikke overraskende frem på meningsmålingene, i hovedsak på grunn av statsministeren, tror jeg. Så får vi se om det vil vare lenge nok til at Ap med et halmstrå vil klare å klamre seg til regjeringsmakten i ytterligere en periode.

Og overvåkningen - den vil bli trappet opp. Personlig tar jeg gjerne mer overvåkning for å forhindre terror, men spørsmålet er om det ville ha stanset denne enslige norske galningen. Men det er en annen diskusjon.