Moduler/tracker-musikk

For oss med gryende interesse for PC på slutten av 80-tallet var det et fantastisk univers som etter hvert åpenbarte seg, hovedsakelig med fokus på spill som ble stadig bedre når det gjaldt spillbarhet og ikke minst grafikk (les mer om det her).

Mitt første lydkort.

PCen hadde lenge ligget i bakleksen når kom til underholdningsverdi, maskiner som Commodore 64 og Amiga 500 lå lenge lysår foran både når det gjaldt lyd og grafikk. Og mens barn i dag nærmest har hodetelefonene fastlimt under enhver skjermaktivitet, var lydinntrykk fra en PC ikke-eksisterende. De primitive blipp-blipp-lyd fra noen spill var mer irriterende enn givende.

Så da de første lydkortene for PC kom rundt 1990 (les: Sound Blaster!), var det som en ny verden åpnet seg. Plutselig fikk vi "skikkelig" lyd - musikk, stemmer - det var en åpenbaring!

Vel, ikke helt. For i de fleste spill opplevde man bare at blipp-blipp-lydene ble bedre. Det tok en stund før spillene utnyttet mulighetene, og ennå var ikke tiden kommet for mp3-filer, CD-ROM eller YouTube.

Men om ikke alle spillutviklerne så mulighetene med det første, var det andre som hadde gjort nettopp det. Etter hvert begynte det nemlig å spre seg en ny type filer (slik som filer ble spredd den gangen; en uendelig lang rekke av venner og venners venner som lånte hverandre disketter hvis innhold ble kopiert og kopiert og kopiert).

Scream Tracker

Det var snakk om musikk i form av lydfiler vi kalte moduler laget med såkalte trackere på hjemmedatamaskiner av entusiaster. Miljøet hadde allerede blomstret i flere år blant Amiga-brukere, og nå som det spredde seg til PC-verdenen nådde det et høydepunkt.

Skjønt, entusiaster... Komponister er et bedre ord, for mye av musikken var av veldig høy kvalitet. Og det til tross for datidens teknologiske begrensninger i form av heller enkle samplinger (8 bit) og lyd i bare fire kanaler (etter hvert flere).

Flere av de mest talentfulle komponistene kom fra Skandinavia, og spesielt Finland, som også var hjemlandet til den fantastiske demo-gruppen Future Crew, hvis medlemmer produserte masse fantastisk musikk.

80- og 90-tallets mod-skapere var datidens Kygo og Alan Walker. Alle startet de på gutterommene med utgangspunkt i en datamaskin og talent. Med dagens datateknologi og muligheter for å spre musikk, er jeg sikker på flere av dem kunne blitt minst like store. I mine øyne (ører) er de uansett det.

Her er noen av mine favoritter og komponistene bak, disse og flere til kan høres på modarchive.org:

• Space Debris (1991), Markus "Captain" Kaarlonen
• Hymn to Aurora (1990), Fredrik "Horace Wimp" Skogh
• Unreal II (2nd Reality demo soundtrack) (1993), Jonne "Purple Motion" Valtonen
• Fountain of Sighs (1995), Adam "Scorpik" Skorupa
• Dreams (1997), The Solid Energy Crew (Andreas Viklund, Björn Karlsson, John Johansson)
• Ascent of the Cloud Eagle (1995), Andrew "Necros" Sega
• Butterfly Flew Away (1995), Markus "Damaq" Kaikkonen & Janne "Swallow" Laitinen

P.S. Mediumet lever ennå, og det kommer fremdeles mye god musikk fra f.eks. norske LHS som lager noen fantastiske chiptunes. Det finnes også egen app for å spille mod-filer på mobilen (Xmp Mod Player).

...And Ashes For All

Metallica lokket meg til tiggerstaden, og etter en fantastisk konsert i plastfotball-kassen på Fornebu, våknet vi til meldingen om at Island nok en gang spredte sine problemer utover Norge.

Med stengte flyplasser og innstilte fly, gjaldt det å være snartenkt dersom man ikke hadde lyst til å bli strandet i verdens minste hovedstad.

Togene var fulle (selv om det senere skulle vise seg at det gikk tomme ekstravogner til Bergen fordi ledelsen glemte å underrette billettkontorene om økt kapasitet!), og leiebil fremsto derfor som det eneste alternativet.

Siden ingen andre tenkte det samme, var det umulig å komme gjennom til leiebilfirmaene på telefon. Så etter litt oppsøkende virksomhet til Avis Vika, fikk vi vite det skulle være fire biler tilgjengelig hos Avis Stabekk. Av gårde kåre i en taxi, og en heldigvis viste informasjonen seg å stemme. Vi tviholdt på nøklene til en Yaris, og ikke lenge etter var endelig på vei ut av Oschlo.

Vi fikk en flott kjøretur over fjellet, med sol og godt humør. Som alltid kom regnet når vi nærmet oss Voss, og sammen med det, en deilig lukt av svovel. Men det betydde lite - vi var kommet oss vel hjem etter en flott konsertopplevelse, i rimelig tid og uten fartsbot.

Album å ha med på en øde øy (med innlagt strøm)

Fant ut jeg ville lage en liten liste over mine favorittalbum (kun ett pr. artist, og ikke samle- og live-album, i ingen spesiell rekkefølge):

• Radiohead - The Bends
• AC/DC - Back In Black
• R.E.M. - New Adventures in Hi-Fi
• Metallica - Master of Puppets Metallica (edit 16.03.2024)
• Alice Cooper - Hey Stoopid
• Andrea Bocelli - Cieli di Toscana

De gamle er eldst - rock on! Del II

Med henvisning til hva jeg skrev tidligere, må jeg få lov å gjøre det klinkende klart: Gamlingene kan fortsatt prestere bedre enn de fleste på scenen!

For å ta det siste først: ALICE COOPER 4. juli i Skånevik på bluesfestivalen. Opptrådte i Bluesteltet (et gammel avlangt sirkustelt) foran 3-4000 tilskuere (iflg. BT). Den gamle flaggermusspiseren rocket på sitt tradisjonelle vis med blod, kniver, tvangstrøye og selvhenging. Skikkelig bra evil-faktor.

Høydepunkt: Avslutningen med Poison.

Låtutvalg: 5/6 (Bare én låt fra Poison og Hey Stoopid)
Sceneshow: 6/6 (Liten scene er nok et pluss)
Publikum: 4/6 (For mange drita fulle idioter)
Arena: 5/6 (Intimt, men kanskje litt lite?)


AC/DC 15. juni i Oslo på Valle Hovin foran 40.000 tilskuere. Det gjorde seg å stå helt fremme med scenen! Kjempebra show på høyde med Ballbreaker-turneen i 1996. Brian Johnsons stemme var mye bedre enn på Stiff Upper Lip-turneen i 2000.

Høydepunkt: Back In Black (hva ellers?)

Låtutvalg: 6/6
Sceneshow: 6/6 (Bra Rosie som red lokomotivet)
Publikum: 5/6 (For lite trøkk foran scenen)
Arena: 5/6 (Hvorfor selger de kun pølser?)


BRUCE SPRINGSTEEN 9. juni i Bergen på Koengen foran 23.000 tilskuere. The Boss var i kjempeslag og sjarmerte publikum. Morsomt å studere energiske Steven van Zandt fra Sopranos og coole Clarence Clemons i pimp-silkedrakt. Kjempekonsert for et ikke-die hard fan.

Høydepunkt: Bruce'n gir munnspillet til en liten jente

Låtutvalg: 5/6 (Savner alltid jo alltid noe)
Sceneshow: 6/6
Publikum: 6/6 (Unntak: Møkkakjerringen ved meg)
Arena: 5/6 (Koengen har sine begrensninger)


Bilder fra konsertene finner du her: Alice Cooper, AC/DC, Bruce Springsteen

De gamle er eldst - rock on!

Billettene er trygt lagret i kaffeboksen, og kone og barn har gitt sitt samtykke: Jeg er forventningsfullt klar for sommerens store konsertopplevelser!

9. juni starter vi med Bruce Springsteen (59) på Koengen, tett fulgt av AC/DC (61, 54, 56, 59, 55) på Valle Hovin 15. juni, foreløbig avsluttet med den gamle rockeren Alice Cooper (61) i Skånevik 4. juli.

Alderen til karene i parentes, dersom noen skulle være i tvil.

Å konstatere at disse herrene, kanskje med unntak av The Boss, har sett sine beste dager live, er vel ikke å dra det for langt. Spesielt når det gjelder de virkelige rockerne i AC/DC og Alice Cooper, kan man vanskelig forvente at de etter 40 år skal opprettholde samme aktivitets- og energinivå på scenen som 60-åringer.

Men det betyr ingenting. Det eneste som betyr noe er den musikalske kvaliteten og muligheten til å oppleve dem live. Vi snakker tross alt om legender innen rocken, og som alltid med artister av slikt kaliber og alder, kan det bli siste gang man får sjansen til å få dem med seg.

Metallica på Koengen

Endelig var det tid for den etterlengtede Metallica-konserten på Koengen i går 16. juli!

Det var fullt trøkk fra første riff, og man merket knapt de regnbygene som kom innimellom. En rå konsert!

Her er noen bilder fra konserten.