Dagen som ikke kunne bli bedre

Sol, blå himmel og 21 pluss. Storebror har bursdag, seks år. Glad lillebror, snart tre. Fri fra jobb. Barnehagen hjemme på besøk. Hagen full av glade unger. Glade voksne. Hengekøye, trampoline, disser. Bare føtter og sommerklær. Gress. God mat fra grillen. Sjokoladekake. Vannmelon og jordbær. Sommer. Latter. Glede. Det blir ikke bedre enn dette. Takknemlighet. Lykke!

 

Om jeg skulle leve én dag i evig repetisjon...

Posten lever ikke for å levere

VG skriver i dag at Postens monopol på småbrev kan ryke med ny regjering. Samme kan det være.

Postens tjenester har blitt merkbart dårligere de siste årene, og eksemplene er mange:

• Brev med korrekt navn og adresse (maskinskrevet) og hvor mottager har godt merket postkasse, kommer i retur.
• Brev bruker mye lengre tid enn før på å komme frem, A-post kan ta fire-fem dager innen sentrum.
• Returpost bruker ofte måneder (!) på å komme frem (se bilde), selv med godt merket returadresse.
• Posten blir levert mye senere enn før, ofte er ikke posten kommet når vi avslutter arbeidsdagen.

Samtlige eksempler har inntruffet flere ganger bare dette året, og flere kunne vært nevnt.

Kvalitet på tjenestene er i hvert fall ikke et argument for å beholde Postens monopol.

Dette brevet sendt 18. januar kom i retur 21. september!
Hva har Posten holdt på med i de åtte månedene?

Bergen mangler fornøyelsespark

Etter å ha tilbragt en fin sommerferie med til sammen fire dager i tre fornøyelsesparker er det åpenbart hva en by som Bergen mangler: En skikkelig fornøyelsespark!

 

Når selv et fergeleie som Kinsarvik klarer å ha suksess med sin lille Mikkelpark, finnes det ingen unnskyldning for politikere og næringsliv ikke å legge til rette for en skikkelig park i Bergen. Mikkelparken er fin den, men det er tragisk at denne representerer det eneste tilbudet av sitt slag i hele Hordaland (og Sogn og Fjordane for den saks skyld).

 

En stor og profesjonelt drevet park er en fryd for både store og små, hvor både en og to dager kjapt går med til ulike attraksjoner og severdigheter. Det kan også trekke mange besøkende til byen og gjøre at turister tar en overnatting eller tre ekstra. En god fornøyelsespark er et reisemål i seg selv.

 

Og det er fullt mulig. Det trengs et enormt areal, både til selve parken, parkering samt fremtidige utvidelsesmuligheter, men en slik attraksjon kan gjerne ligge et godt stykke utenfor byen. Det krever selvfølgelig også store investeringer. Men tema er uvesentlig, det kan man lage til formålet. Det viktigste er mange og allsidige attraksjoner, profesjonell drift og et appellerende utseende.

 

Her ligger mulighetene åpne, jeg bare håper noen velger å bruke dem.

Ikke gå sulten på Stadion!

Kiosk-tilbudet på Stadion er tragikomisk. Selv med halvfulle tribuner er det laaange køer foran de fire kioskene i BT-tribunen. I pausen vokser de sammen til en sammenhengende og stillestående kø som snor seg gjennom hele tribunen. Effektivitet er fullstendig fraværende; her må man regne med å kunne gå glipp av både ett og to mål mens man venter.

Hver kiosk er stort sett bemannet med tre tenåringer som lyser dårlig opplæring og billig arbeidskraft lang vei. De virrer rundt og gjør nok sitt beste ut fra forutsetningene, men organisert er de i hvert fall ikke.

Popcornet går unna, og det lille skapet blir fort tomt. Manglende tilrettelegging fører til at noen må stå i evigheter med ræven i været og grave ferdigpoppet popcorn ut av enorme esker (vi snakker kubikkmeter) for å putte det i mindre porsjonsesker som så skal inn i det lille skapet hvor det blir fjernet og solgt like fort (eller sakte om du vil).

Flasker har vært forbudt å ta med inn på tribunene i årevis. Likevel kaster de heller vekk enda et dagsverk ved å helle hver flaske manuelt over i drikkebeger (ja, det skummer og de må ta pause) i stedet for å anskaffe dispensere.

Ofte tåler man litt av hvert for å sette tennene i noe skikkelig digg. Slik er det definitivt ikke på Stadion. Kvalitet er nemlig like fraværende som effektivitet. Beisk kaffe, is som har vært tint, vasne pølser, seigt popcorn (fra eske!) og liten, kald og smakløs wrap. Overpriset alt sammen. Butikkvarer som muffins og sjokolade er det eneste som svarer forventningene (det skal det godt gjøres å rote til!). Det eneste som faktisk var bra før, pizzastykker fra Dolly, er borte i år.

En av "garnityrstasjonene" - før kampstart!

Og nevnte jeg "garnityrstasjonene"? Ketchup, sennep og stekt løk på bittesmå overfylte bord, der alle tre ingrediensene er sølt utover og blandet med brus fordi man ikke har noe sted å sette fra seg drikken når doggene skal danderes. Virkelig appetittvekkende. På det lille bordet står det: "AB Solutions. Vi setter service i system". Akkurat, ja.

Driften av kioskene er nemlig på anbud til AB Solutions, som skriver på sin hjemmeside at "Våre løsninger tilpasses og skreddersys den enkeltes behov og forespørsel. Dette bidrar til en enklere og lønnsommere hverdag." Ut i fra dette kan vi konkludere med at enten er AB Solutions full av sprøyt, eller så stiller Brann overhodet ingen krav utenom at det skal selges pølser.

Det eneste sikre er vel at ingen av dem ser ut til å bry seg nevneverdig om publikum når de tilbyr noe så elendig. En luring i AB Solutions eller Brann kan jo sette seg ned og regne på hvor mye omsetning de går glipp av på grunn av amatøraktig drift (jeg vet ikke hvem av dem som har mest å tjene).

Jeg ser dessverre ingen tegn til bedring. Branns kiosk-tilbud har alltid vært elendig. Med tanke på at de ikke tok betalingskort før i 2013 (helt sant!) kan vi vel vente å se den første brusdispenseren i 2025 og person med klut og feiekost rundt 2030.

Kiosk-drift er ikke astrofysikk. De klarer faktisk dette på arenaer mye større enn Stadion. Gjør noe skikkelig, eller la være.

Kuler og krutt for 10 000 000 000 000 kroner året

Verdens samlede millitærutgifter er beregnet til 10 billioner (ti tusen milliarder) kroner årlig (1,73 billioner dollar, 2011). Ikke akkurat småpenger. (Til sammenligning har det norske "oljefondet" brukt 15 år på å nå 4 billioner kroner.)

Man kan filosofere mye over hvordan en vridning i offentlig forbruk kunne forandret verden til det bedre. I sin bok "Pale Blue Dot" kommer forfatter og astronom Carl Sagan (1934-1996) med interessante betraktninger rundt hvor lite av dette enorme beløpet som kunne finansiert en storstilt utforskning med påfølgende kolonisering av vårt solsystem.

Skal menneskeheten overleve i det lange løp er det en forutsetning at vi er forankret andre steder i verdensrommet. Enten klarer vi å utslette oss selv ved å ødelegge dette ene bostedet vi har, eller så vil vi på et eller annet tidspunkt utslettes av asteroidekollisjon eller gammaglimt. Det er bare et spørsmål om hva som skjer først; vår jordiske sivilisasjon vil forsvinne.

USAs Apollo-program - som førte mennesket til månen - kostet 170 milliarder 2005-dollar, dette inkluderte all forskning og utvikling i forbindelse med det 12-årige programmet (1961-1972), herunder 15 Saturn V-raketter. Den gjennomsnittlige årskostnaden for dette var altså godt under 1 prosent av verdens samlede militærutgifter i dag. Det skal med andre ord ikke mye til for å få store ting til å skje.

Vi er en uvesentlighet i kosmos. Vi kjenner ikke til andre livsformer i verdensrommet. Vi har ingen andre steder å reise til. Dette burde være fokuset til menneskeheten. Istedenfor svir vi av ufattelige summer hvert år på krig og terrorbalanse fordi vi ikke klarer å leve sammen. Vi kaller oss avansert, men oppfører oss primitivt.

Kanskje litt passende at vi som en uvesentlighet er så opptatt av uvesentligheter i den store sammenhengen.

Komiserier jeg aldri går lei

Da jeg tidligere listet opp uforglemmelige TV-serier var komedier utelatt, men i hverdagen finnes det knapt noe bedre underholdning (kort, vittig og forutsigbart).

Det har dessverre passert ett år siden jeg sist skrev noe her, og derfor benyttes anledningen til å presentere mine topp ti sitcom-favoritter. Denne gangen har jeg forsøkt meg på en rangering. Kun en hårsbredd skilte de to øverste, men deling av plasser er pysete når man lager lister:

1. Frasier (1993-2004)
   Intelligent og lunt.
2. Seinfeld (1990-1998)
   Ikoniske temaer og problemstillinger. Kniver om førsteplassen.
3. Cheers (1982-1993)
   Skål for bar humor (sic)!
4. Two and a Half Men (2003- )
   The Sheen-years.
5. Curb Your Enthusiasm (2000-2011)
   Pinlig bra.
6. King of Queens (1998-2007)
   Det ligger mye bye bra i ekteskapshumor.
7. Modern Family (2009- )
   Familieforviklinger på et helt annet plan.
8. The Big Bang Theory (2007- )
   Nerdenes hevn!
9. Malcolm in the Middle (2000-2006)
   Helt klart det morsomste prevensjonsmiddelet!
10. Friends (1994-2004)
    Ble overeksponert for denne, men fortjener å være med blant topp ti.

Everybody Loves Raymond (1996-2005) var en av mine favoritter, men med tanke på overskriften kommer den nok til kort i dag. The Wonder Years (1988-1993) er også bra, men heller ikke helt der oppe med de andre.

Animerte serier bevisst utelatt. Kanskje det blir neste liste?

Pale Blue Dot

I dag er det 22 år siden "Pale Blue Dot" ble født - et bilde av en prikk, uten vitenskapelig interesse, som tok ni år å realisere. Det, i mine øyne, fantastiske bildet - som du kan se nederst i dette innlegget - ble unnfanget av astronom og forfatter Carl Sagan (1934-1996) mens han jobbet som rådgiver for NASA (for øvrig forfatteren av boken bak én av mine favorittfilmer, "Contact").

Forhistorien til bildet begynner i 1977 da romsonden Voyager 1 ble skutt ut av NASA for å utforske det ytre solsystemet. Etter 34 år og 5 måneder på reisefot befinner den seg i dag nesten 18 milliarder kilometer unna (119,7 AU), og er dermed det fjerneste menneskapte objektet. Opprinnelig forventet man ikke at den skulle fungere etter passeringen av Uranus i 1981, men i dag regner man med at den skal ha strøm til å operere radiosenderen i hvert fall til 2025. (Radiosignalene fra Voyager 1 bruker nå 16,5 timer på å nå jorden.)

I dag er den på full fart ut av vårt solsystem med en hastighet på 17 kilometer i sekundet, men selv med denne hastigheten vil den bruke 73.600 år på å nå den nærmeste stjernen til vårt solsystem (Proxima Centauri, men Voyager 1 har ikke retning mot noen bestemt stjerne).

Allerede i 1981 begynte Carl Sagan å promotere ideen om å snu romsondens kamera mot jorden og ta et siste bilde av planeten vår, men skulle slite i årevis med å overbevise NASA om at det var en god idé. Sagan la ikke skjul på at bildet ikke ville ha et vitenskapelig formål, men han mente det ville gi oss et nyttig perspektiv på vår plass i kosmos.

Først i 1990 gikk NASA med på å la det gjennomføre, og 14. februar startet fotograferingen av de seks innerste planetene ("Family Portrait"), deriblant jorden. Fra mer enn seks milliarder kilomter unna fremstår jorden som en ørliten blålig prikk, "Pale Blue Dot", i et altomsluttende svart intet - hele vår verden fremstår som en 0,12 pixel stor ubetydelighet.

Bildet ble senere brukt som som tittel i Carl Sagans bok "Pale Blue Dot: A Vision of the Human Future in Space" (1994), og her formidler han noen tanker om en dypere mening rundt det spesielle bildet som fortjener å bli gjentatt:

"We succeeded in taking that picture, and, if you look at it, you see a dot. That's here. That's home. That's us. On it, everyone you ever heard of, every human being who ever lived, lived out their lives. The aggregate of all our joys and sufferings, thousands of confident religions, ideologies and economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward, every creator and destroyer of civilizations, every king and peasant, every young couple in love, every hopeful child, every mother and father, every inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt politician, every superstar, every supreme leader, every saint and sinner in the history of our species, lived there on a mote of dust, suspended in a sunbeam.

The earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that in glory and in triumph they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of the dot on scarcely distinguishable inhabitants of some other corner of the dot. How frequent their misunderstandings, how eager they are to kill one another, how fervent their hatreds. Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity – in all this vastness – there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves. It is up to us. It's been said that astronomy is a humbling, and I might add, a character-building experience. To my mind, there is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly and compassionately with one another and to preserve and cherish that pale blue dot, the only home we've ever known."

Det kan ikke sies bedre.

Her er bursdagsbarnet:

Hjemme, 6.000.000.000 kilometer unna.
Jorden fremstår som en blek liten prikk midt i båndet til høyre i bildet.