Moduler/tracker-musikk

For oss med gryende interesse for PC på slutten av 80-tallet var det et fantastisk univers som etter hvert åpenbarte seg, hovedsakelig med fokus på spill som ble stadig bedre når det gjaldt spillbarhet og ikke minst grafikk (les mer om det her).

Mitt første lydkort.

PCen hadde lenge ligget i bakleksen når kom til underholdningsverdi, maskiner som Commodore 64 og Amiga 500 lå lenge lysår foran både når det gjaldt lyd og grafikk. Og mens barn i dag nærmest har hodetelefonene fastlimt under enhver skjermaktivitet, var lydinntrykk fra en PC ikke-eksisterende. De primitive blipp-blipp-lyd fra noen spill var mer irriterende enn givende.

Så da de første lydkortene for PC kom rundt 1990 (les: Sound Blaster!), var det som en ny verden åpnet seg. Plutselig fikk vi "skikkelig" lyd - musikk, stemmer - det var en åpenbaring!

Vel, ikke helt. For i de fleste spill opplevde man bare at blipp-blipp-lydene ble bedre. Det tok en stund før spillene utnyttet mulighetene, og ennå var ikke tiden kommet for mp3-filer, CD-ROM eller YouTube.

Men om ikke alle spillutviklerne så mulighetene med det første, var det andre som hadde gjort nettopp det. Etter hvert begynte det nemlig å spre seg en ny type filer (slik som filer ble spredd den gangen; en uendelig lang rekke av venner og venners venner som lånte hverandre disketter hvis innhold ble kopiert og kopiert og kopiert).

Scream Tracker

Det var snakk om musikk i form av lydfiler vi kalte moduler laget med såkalte trackere på hjemmedatamaskiner av entusiaster. Miljøet hadde allerede blomstret i flere år blant Amiga-brukere, og nå som det spredde seg til PC-verdenen nådde det et høydepunkt.

Skjønt, entusiaster... Komponister er et bedre ord, for mye av musikken var av veldig høy kvalitet. Og det til tross for datidens teknologiske begrensninger i form av heller enkle samplinger (8 bit) og lyd i bare fire kanaler (etter hvert flere).

Flere av de mest talentfulle komponistene kom fra Skandinavia, og spesielt Finland, som også var hjemlandet til den fantastiske demo-gruppen Future Crew, hvis medlemmer produserte masse fantastisk musikk.

80- og 90-tallets mod-skapere var datidens Kygo og Alan Walker. Alle startet de på gutterommene med utgangspunkt i en datamaskin og talent. Med dagens datateknologi og muligheter for å spre musikk, er jeg sikker på flere av dem kunne blitt minst like store. I mine øyne (ører) er de uansett det.

Her er noen av mine favoritter og komponistene bak, disse og flere til kan høres på modarchive.org:

• Space Debris (1991), Markus "Captain" Kaarlonen
• Hymn to Aurora (1990), Fredrik "Horace Wimp" Skogh
• Unreal II (2nd Reality demo soundtrack) (1993), Jonne "Purple Motion" Valtonen
• Fountain of Sighs (1995), Adam "Scorpik" Skorupa
• Dreams (1997), The Solid Energy Crew (Andreas Viklund, Björn Karlsson, John Johansson)
• Ascent of the Cloud Eagle (1995), Andrew "Necros" Sega
• Butterfly Flew Away (1995), Markus "Damaq" Kaikkonen & Janne "Swallow" Laitinen

P.S. Mediumet lever ennå, og det kommer fremdeles mye god musikk fra f.eks. norske LHS som lager noen fantastiske chiptunes. Det finnes også egen app for å spille mod-filer på mobilen (Xmp Mod Player).

Favorittfilmer... igjen

For ganske nøyaktig elleve år siden la jeg ut en oversikt over mine tre favorittfilmer innen forskjellige genrer. Jeg ser nå at den listen kunne hatt behov for en revisjon, og for å legge listen litt høyere (og sikre meg i hvert fall ett blogginnlegg i år), presenteres herved mine 20 favorittfilmer i noenlunde rangert rekkefølge (wow):

1. Terminator 2
2. Lost in Translation
3. The Holiday
4. High Fidelity
5. Inception
6. Dinner Rush
7. Gravity
8. Office Space
9. Almost Famous
10. Stranger than Fiction
11. Sideways
12. Valentine's Day
13. Wall-E
14. 2012
15. Family Man
16. Gladiator
17. Contact
18. You've Got M@il
19. There's Something about Mary
20. Gattaca

Og i morgen ser listen sikkert annerledes ut...

Spill-anbefalinger

Det er på tide med noen anbefalinger på spillfronten - ikke for PC som er "min" plattform, men faktisk for nettbrett (Android).

Det er mye boss der ute - spill som bare er ute etter å pushe mest mulig annonser, eller som bare skal få deg til å spille mest mulig ved å gi deg goodies etter så og så lang tid. Eller de utfordrer deg ikke nok ved å hele tiden tilby hint om hva som skal gjøres.

Mange fantastiske spill opprinnelig fra PC/konsoll har også blitt relansert på nettbrett/mobil med tragisk resultat, eksempelvis SimCity og Transport Tycoon som har fantastisk grafikk men helt elendig spillbarhet.

Men det finnes juveler der ute også, de er bare ikke så lett å finne (som med juveler i virkeligheten):

Monument Valley ble kjent gjennom Netflix-serien House of Cards, hvor Kevin Spaceys rollefigur Frank Underwood spiller det. Det var også slik jeg fanget det opp.

Spillet er av typen problemløsning, der du skal få hovedpersonen til å bevege seg gjennom en serie brett ved å bevege på konstruksjonen. Det spesielle med spillet er at du kan utfordre fysikkens og geometriens lover ved å endre på perspektivet, og dermed få til veier som ellers ikke hadde vært mulig, for eksempel kan du skape "umulige" figurer à la Penrosetrappen.

Spillet er artig og stemningsfullt, men ikke alt for utfordrende. Eneren er definitivt best, sammen med utvidelsen Ida's Dream.

Limbo er et spill befriende fritt for forklaringer av noe slag. Spillet starter ved at gutten du spiller våkner opp midt i en skog, og du vet ingenting om hva som er poenget eller hvor du skal. Du får ikke engang vite hvordan du kontrollerer karakteren.

Limbo er uten tvil et av de mest interessante spill jeg har spilt. For det første er det stemningsmessig helt fantastisk, det til tross for at spillet er helt uten farger. Stikkordet er dystert.

I tillegg må du løse en rekke oppgaver for å komme deg videre, og også her får du ingen som helst hjelp fra spillet til å forstå hva du skal gjøre. På de vanskeligste gikk det noen timer til prøving og feiling. Og jammen kvepper man også skikkelig et par steder!

Machinarium ble en skikkelig favoritt hos meg. Du spiller en robot i en annen verden som er forvist til skraphaugen, og du må finne veien tilbake til byen for å redde robot-kjæresten og verden fra de onde skurkene.

Spillet tok meg tilbake til gode gamle dagers adventure-spill for PC. Her er er det en god historie som fortelles med en likendes spillkarakter i en spennende verden. Legg til flott grafikk, en god dose humor og "tenke selv"-problemløsing ved bruk av gjenstander, og du har oppfylt alle kravene til et godt adventure-spill, selv uten bruk av mus og tastatur.

Klikk og kjøp!

En liten reise over Bergen

I disse vintertider er det kjekt å se tilbake på hvordan byen fremstår i sommersol. I denne dronefilmen har jeg satt sammen noen klipp med sentrumsbilder fra 2017-2019:

Jeg løper, altså er jeg

Jeg løper ikke for å leve lengre

Jeg løper ikke for å konkurrere

Jeg løper ikke for å bli kjempesunn

Resymé: Da jeg begynte å jogge for ca 15 år siden var mine første turer noen få runder rundt Nordnesparken (ikke akkurat er verdens største park, som noen gjerne vet). Gradvis ble joggeturene lengre og oftere. Jeg løp opp fjell. For fire år siden løp jeg min første halvmaraton. Jeg har lært å sette pris på en del i løpet av disse årene; to av tingene er godt treningstøy og det å løpe ute uansett vær. De to tingene henger sammen. Jeg løper ute året rundt - aldri inne på mølle (bortsett fra som oppvarming). Jeg håper jeg aldri må slutte å løpe. Det er frihetsfølelse. Det er mestringsglede. Og det er aldri for sent. Som 40-åring brøt jeg en ny grense: I 2018 løp jeg over 1000 kilometer!

Jeg løper for å leve bedre

Jeg løper for å koble av

Jeg løper for å spise og drikke det jeg vil :)

Huset vårt før og nå

Inspirert av forrige post laget jeg noen sammenligninger av huset vårt før og etter utbyggingen. Trekk markøren frem og tilbake for å se forandringen:



(Fullskjerm: https://cdn.knightlab.com/libs/juxtapose/latest/embed/index.html?uid=1a64144e-6c0a-11e8-b263-0edaf8f81e27)



(Fullskjerm: https://cdn.knightlab.com/libs/juxtapose/latest/embed/index.html?uid=40c35b2e-6c0d-11e8-b263-0edaf8f81e27)



(Fullskjerm: https://cdn.knightlab.com/libs/juxtapose/latest/embed/index.html?uid=03b8054c-6c10-11e8-b263-0edaf8f81e27)

Hjemmet vårt før og nå

I 1961 fløy Widerøe over Bergen og fotograferte blant annet Øvsttun hvor vi bor. Som småivrig dronefotograf tok jeg et bilde med omtrent samme perspektiv ganske nøyaktig 57 år senere. Nedenfor kan du selv sammenligne de to ved å trekke markøren frem og tilbake. Mye er skjedd på disse årene; det er en god del mer skog og trær, og de fleste husene har fått tilbygg.



(Lenke til visningen i fullskjerm: https://cdn.knightlab.com/libs/juxtapose/latest/embed/index.html?uid=42c8fd7a-6307-11e8-b263-0edaf8f81e27)