Hva pokker betyr "spleiselaget" nå igjen?

De fleste vet hvordan et ord kan "ødelegges" ved å si det alt for mange ganger slik at det mister all mening. Ordet "spleiselaget" må jo snart være et av de mest ødelagte ordene for tiden. Så vidt jeg vet er ordet fjernet fra politisk bullshit-bingo fordi det er bombesikkert at det dukker opp i et utsagn fra et regjeringsmedlem eller en politiker på venstresiden.

Hvem har ikke hørt utsagn som "velfedsstaten er et spleiselag som alle må være med på" og "det er viktig at alle er med å bidrar til det norske spleiselaget"?

Hver gang det skal rettferdiggjøres at en skatt må økes eller at en avgift ikke må fjernes, brukes etterhvert så klisjefyllte utsagn som hyller det fantastiske norske skattesystem og ditto velferdsstat som et særnorsk, dugnadspreget og grasrotsk "spleiselag".

Det virker som de er dum nok til å tro at skattene blir mer spiselig for folk om de kaller det bidrag til "spleiselaget".  Think again!

Filmslottet som sprengtes

I ukesvis var øynene mine limt til de spennende sidene av Stig Larssons Millennium-trilogi ("Menn som hater kvinner", "Jenta som lekte med ilden" og "Luftslottet som sprengtes").  Forventningene til filmatiseringen av bøkene var således høye, og det skulle vise seg at hadde de vært alt for høye.

Etter å ha sett den første filmen var skuffelsen total.  Foran neste film var forventningene følgelig skrudd drastisk ned, men jeg håpet likevel på en opptur all den tid bok nummer to etter min mening er bedre og mer spennende enn den første.  Jeg ble - om mulig - enda mer skuffet enn sist.  Den tredje filmen har jeg ikke sett.

Det føltes som man måtte ha lest bøkene for å få noe vettugt ut av filmene.  Plottet var tidvis usammenhengende.  Det meste av handlingen fra bøkene er med, men de små tingene som skaper karakterer og stemning i bøkene er fullstendig utelatt. Resultatet er en uspennende thriller (!) med en rotete historiefortelling.

Alle har skrytt av Noomi Rapace i rollen som Lisbeth Salander, og hun fortjener all den ros hun kan få.  Men det er også hun alene som bærer filmen.  De andre karakterene er flate og uinteressante, og da spesielt Michael Nyqvist som Mikael Blomkvist - maken til uengasjert steinansikt skal du lete lenge etter.

Resultatet er at spennende og gode bøker blir omgjort til dusinvare uten særpreg på lerretet. Nå er jo dette dessverre ikke noe nytt når det blir laget film av bøker, men i dette tilfellet hadde en hvilken som helst gjennomsnittlig Hollywood-thriller toppet disse filmene både når det gjelder manus og produksjon, kvalitet og spenning.

Apropos Hollywood, så skal det lages amerikanske remakes av disse filmene.  Jeg tør håpe på en skikkelig oppreisning for Stig Larssons bøker i så henseende.  Om de finner en like overbevisende Lisbeth Salander gjenstår å se.

Refleksskatt

Dagens Næringsliv skriver i dag at SV vli gravlegge løftet som ble gitt før valget om å ikke øke skattene.  Opp med hendene de som er overrasket.

Det mest utrolige er imidlertid begrunnelsen for at løftet kan brytes: At folk nå har råd til en skatteøkning fordi man nyter godt av lav rente og økt kjøpekraft.  Dette løftet hadde visst et vedlegg med liten skrift.  Nok en gang får vi altså bekreftet hvor mye verdt et løfte fra en politiker i valgrus er.

Hva vil skje når renten en gang stiger?  Vil skatten senkes igjen da?  Og hva med de som ikke har gjeld?  Har de fått mer penger mellom hendene som føge av lav rente?

Argumentasjonen er altså at siden folk har råd til det, må de betale mer skatt.  Og definisjonen av hva man "har råd til", øker mer og mer jo lenger ut på venstresiden man kommer.  Det ligger der som en ryggmargsrefleks; folk har fått mer penger (Gud forby!), ergo må skattene økes.

Ikke hører vi snakk om hva skatteøkningene skal brukes til, eller om kanskje Staten kan kutte noen av sine kostnader.  Eller det faktum at det er gunstig for land og økonomi at folk har romsligere økonomi som muligjør sparing, investering og økt forbruk som kommer samfunnet til gode.

Alt dette er nok relativt uvesentlig, for sosialistene finner alltid et påskudd for å øke skattene.  Så lenge det er uløste oppgaver i samfunnet, vil medisinen alltid være høyere skatter. Prioritering er visstnok et fremmedord, skattene kan jo alltid økes "litt til".  Så får vi se da, når skattene når 100 %, om alle samfunnsproblemene er borte vekk (titt tei!).

Men for en ekte sosialist er nok det egentlige formålet med skatteøkninger - om enn uuttalt - å forhindre denne styggedommen som privat rikdom er (fy skam!).  Og målet helliger middelet, ikke sant?