Så er det den tiden av året nok en gang...

Nei, det er ikke julestrien og adventstiden jeg tenker på. Det er den årlige debatten rundt stortingsrepresentantenes "lønnsoppgjør", som alltid gjør sin entré på denne tiden.

Mange mener representantene tjener alt for mye og at lønnsveksten deres er mye høyere enn for andre. Mulig det. En årslønn på 690.000 kroner er et pent beløp, men det gjør deg ikke rik. Det er mye verre at de har en gullkantet pensjonsordning andre bare kan drømme om. Hvor ellers kan man jobbe i kun 12 år, for så å kunne heve fete pensjonssjekker livet ut?

SV stemmer mot lønnsforslaget. Kudos? Neppe.

SVs stortingspolitikere synes nemlig selv at de tjener for mye. Samtidig er de ikke villige til å si fra seg lønn, hvilket de har full mulighet til.

Dette er de samme politikerne som roper høyest om at næringslivsledere må si fra seg høye lønninger, men de vil altså ikke selv si fra seg lønn som de selv mener er for høy! Slår du opp "dobbeltmoral" i en ordbok, kunne dette vært selve definisjonen.

Stortingsrepresentantene har sikkert lange arbeidsdager, og mange av dem bor - dog selvvalgt - langt fra hjem og familie (hvilken straff, tvangsflyttes til Oslo!), for min del må de gjerne tjene 690.000 kroner i året. Men det er direkte umoralsk av disse politikerne å stemple andre som griske i all offentlighet, når det samme hylekoret karer til seg det de kan av penger.

For meg illustrerer denne saken to ting:

1. Nordmenns største drift er misunnelsen, og
2. det langt mellom liv og lære blant politikerne (bombe!)

Fornuften seiret

Regjeringen går inn for kjøp av Joint Strike Fighter F-35 som nytt jagerfly til det norske forsvaret fremfor JAS Gripen. Det skulle bare mangle!

Dette har ingenting å gjøre med hvorvidt flyet er svensk eller amerikansk. Det vil si, for noen har det dessverre det. Visse politiske partier har vært mer interesserte i å ri tåpelige prinsipper om å unngå alt amerikansk for enhver pris, fremfor å skaffe Norge det beste forsvarsutstyret. Deretter går de hjem og drikker Cola Zero og ser på Sopranos.

Få har hatt mulighet til å sette seg inn i alle de tekniske aspektene rundt flyene, men ingen kan unngå å ha hørt de entydige faglige rådene som sier at F-35 er et bedre fly enn JAS Gripen. F-35 er et 5. generasjons stealth-jagerfly, mens JAS Gripen er et 4. generasjons jagerfly med oppdatert 80-tallsteknologi. Og selv om F-35 er dyrere i innkjøp, er levetidskostnadene lavere enn for JAS Gripen.

Godt at fornuften sieret.

Tortillas calientes!

Mexicansk mat er med årene blitt mer norsk enn kjøttkaker, og ikke vet jeg hvor mange tonn tortillas av hvete, mais og fullkorn som selges årlig, men lite er det ikke. Restauranter med tex-mex-meny er det også en del av, og godt er det for oss elskere av quesadillas, tacos, fajitas, burritos, og nachos.

Men altså til tross for det voldsomme tortilla-konsumet, er det faktisk fremdeles så godt som umulig å få tak i ett av de viktigste "hjelpemidlene" for å nyte fajitas skikkelig, nemlig en tortillavarmer slik du får på restaurant.

I en tortillavarmer kan man varme tortillaene og oppbevare dem gjennom måltidets varighet, uten fare for at tortillaene blir tørre eller kalde. De er ofte laget i et lett og ikke-varmeledende materiale, slik at de enkelt kan sendes rundt bordet.

En ren og skjær nødvendighet som løfter måltidet.

Et raskt søk på Amazon.com gir søkkevis med treff, de billigste ned i 7 dollar. Hva så med norske forhandlere?

Hvem er idioten?

Musikeren Steinar Albrigtsen sier til Dagens Næringsliv i forbindelse med presidentvalget i USA at hvis Obama ikke vinner "reiser jeg aldri mer til USA."

Hele Amerika er nok fra seg av sorg over dette tapet.

Videre sier han: "Skulle John McCain vinne, beviser det bare at amerikanerne idioter".

For en glimrende deduktiv analyse du kommer med her, Albrigtsen. Du har tydeligvis stor forstand på amerikansk politikk, og respekterer åpenbart folk med andre meninger enn dine egne.

I beste Albrigtsen-ånd vil jeg gjerne trekke følgende konklusjon med tilsvarende vitenskapelig tyngde:

Skulle den rød-grønne regjeringen ble gjenvalgt, beviser det bare at nordmenn er idioter!

Look abroad!

Det er et faktum at vi bor i et lite land i utkanten av verden, og de fleste er vant med at en mengde varer er vanskeligere og/eller dyrere å få tak i her enn i resten av verden.

Sånn er det bare, tenker vi, og vier det ikke særlig mye tankevirksomhet før vi igjen er på reise eller surfer til utenlandske nettbutikker. Det er jo heller ikke så mye man kan gjøre med de norske prisene.

Men jeg stopper ikke å bli forundret over de tidvise enorme prisforskjellene som noen ganger viser seg, som f.eks. når det gjelder filter til kameraobjektiver:

Hos Japan Photo koster Hoya 77mm UV-filter og polarisasjonsfilter (2 stk. filtre) tilsammen 1500 kroner. Jeg bestilte begge filtrene fra nettbutikk i Hong Kong (samme merke og kvalitet) og betalte USD 95, altså 475 kroner (med dollarkurs 5, i dag 665 kroner med dollarkurs 7), det vil si 1/3 av norsk pris! Selv med frakt til Norge på ca. 150 kroner sparer du enkelt halvparten, avhengig av valutakursen.

Norsk moms? Ingen problem å unngå når man ber om å få oppgitt lav verdi på pakken, men selv med tillegg 25 % momstillegg er det hundrelapper å spare. Og varen hadde jeg i postkassen etter en uke.

Hvordan prisen i Norge kan være tre ganger så høy skjønner jeg bare ikke. Objektivfiltre er ikke tollbelagt, og man skulle tro at ved å importere direkte fra utlandet ville man oppnå en innkjøpspris inkl. moms omtrent tilsvarende det jeg har betalt som kunde. Man kan jo begynne å lure på om konkurransen mellom norske fotoforhandlere er reell.

Det er typisk norsk å være selvgod

"Jeg vet best"-syndromet rammer veldig mange nordmenn, og velkente symptomer på syndromet blir stadig observert. Lidelsen består i å tro at nordmenn er bedre, klokere og mer rettskafne enn alle andre, og amerikanere spesielt. Hadde det vært så vel...

Her er noen eksempler på hva sykdommen gjør en blind for:

• Nordmenn er blant de minst høflige i verden, det har alle erfart som har vært på reise i utlandet.


• Norge blir stadig kritisert av Amnesty International for brudd på menneskelige og juridiske rettigheter ved bruk av varetektsfengsling.


• Norske journalisters favorittspørsmål til utenlandske statsledere og andre celebriteter er stort sett "How do you like Norway?" eller noe i den duren.


• Vi har et skolesystem som er på bunnivå sammenlignet med andre vestlige land.


• Norge har blant de mest proteksjonistiske handelsbestemmelsene og tollmurene i verden, spesielt på mat.

Som om ikke det er nok, elsker de smittede å skryte av dette landet vi kommer fra. De kan jo ikke skjønne at det faktisk kan andre land i verden det er like bra eller kanskje bedre å bo.

Hadde det enda vært en kur...

USA-kritikk: Fornuft vs. Usaklighet: 1-2

All kritikk mot USA er ikke ufortjent, men hvilket land kan egentlig si seg uberettiget enhver kritikk? Her er noen punkter jeg mener er kritikkverdige:

• Dødsstraff er etter min mening noe USA kan kritiseres for. Det er vel det eneste vestlige/industrielle/rike landet som fremdeles har dette. Ja, jeg kan forstå at hevnlysten blir stor for de som er utsatt for en forferdelig handling, men dette legitimerer etter min mening ikke at en stat skal ta liv ved dom. Skaden ved justismord er uopprettelig.
  
  
• Erstatningsretten i USA er helt på trynet. At man skal bli mangemillionær for å søle varm kaffe på seg, er jo helt hinsides. På den annen side er den norske erstatningsretten alt for begrenset i mange tilfeller; man kan få livet ødelagt og kun tilkjennes noen hundre tusen i erstatning. Erstatningspliktige store bedrifter og staten bør i visse grove og forsettlige tilfeller få dommer som svir og som går utover påvist økonomisk tap, men kanskje noe av beløpet skulle gått til veldedige formål i de tilfeller når summen blir for stor i forhold til skadelidtes økonomiske tap?
  
  
• Måten fanger er blitt internert på i Guantanamo på Cuba er en skam for en hver rettsstat, og ikke minst for USA.
  
  
• Og sist men ikke minst: Krigen i Irak ble startet på sviktende grunnlag og under bristende forutsetninger. Da skulle man heller sagt det som det er: Vi vil fjerne Saddam, punktum. (Men da hadde USA selvsagt slitt med å få til en bred koalisjon...)

På den annen side har man mye å rose USA for:

• Det er et absolutt fantastisk ferieland. Alt ligger til rette for deg som turist, og det er så mye å se at man aldri vil få tid til å rekke over alt.
  
  
• Amerikanerne er stort sett høfligere enn nordmenn, og er rask med å unnskylde seg. Hjelpsomheten og åpenheten er stor.
  
  
• Det er lagt godt til rette for private næringsdrivende, i motsetning til i Norge hvor skjemaveldet, byråkratiet, skatter og avgifter kan ta motet fra enhver. Som innvandrer blir man oppfordret til å klare seg selv ved å starte egen bedrift, mens i Norge blir man oppfordret til å bli trygdemottager.
  
  
• Og sist men ikke minst: Det er gjerne mange ting å irritere seg over når det gjelder USAs rolle som verdenspoliti, men jeg er overbevist om at det ville vært verre uten (jfr. krigene i Jugoslavia hvor Europa lukket øynene mens USA måtte trå til).

Fornuften reduserer til 1-2, men usakligheten vant klart.

USA-kritikk: Fornuft vs. Usaklighet: 0-2

Mange ynder å kritisere USA som en krigshissende nasjon som sender sitt "World Police" verden rundt for å mele sin egen kake. Men hvilket land hevder ikke først og fremst sine egne interesser, og ofte på andres bekostning? Man trenger ikke like det, men sånn er det.

Det er naturlig for en nasjon å kjempe for seg selv med de midler man har til rådighet. Gjorde ikke Storbritannia, Sovjetunionen og Frankrike det samme i sine virkelige velmaktsdager? Og land som Russland og Kina nøler heller ikke med å bruke makt for å fremme sine interesser i dag. Hadde Norge vært tilsvarende stort og mektig, hadde vi nok hatt vår andel konflikter på samvittigheten vil jeg tro.

Det er et velkjent faktum at det meste av pressen her til lands er posisjonert ganske så langt til venstre i det politiske landskapet. Venstrevridde har som kjent ikke særlig mye til overs for USA, og som et resultat sår de mye av USA-kritikken med forsøk på latterliggjøring og ensidig negativt fokus, ofte med nyhetsverdi tilnærmet lik null.

Et eksempel på dette var da aviser slo stort opp at president George W. Bush hadde proklamert Nelson Mandelas død (mannen lever!) i en tale. Vel, jeg har både sett og hørt talen, og det eneste verdt et nyhetsoppslag må være de dårlige engelskkunnskapene til journalisten(e) som laget saken. "Scoopet" var helt uten rot i virkeligheten.

For mange var dette nok en bekreftelse av amerikanernes påståtte kollektive dumskap, rikt befestet av tabloidpressens mange "nyhetsoppslag" om emnet. Vel, nå er ikke alle nordmenn de skarpeste knivene i skuffen heller. I et innslag på norsk fjernsyn for en stund siden, ble et knippe vanlige norske ungdommer stilt følgende spørsmål: "Hva er Midtøsten?" (ikke "hvor"). Det var skremmende å høre at under halvparten av de spurte visste hva Midtøsten er!

Og apropos skolelærdom; en av de største mytene er jo hvor lite amerikanerne kan om resten av verden. La oss huske på at når amerikanerne lærer om sitt lands geografi, snakker vi om et kontinent som er like stort som hele Europa. Og forresten, Europa er alltid målestokken for oss; hvis noen ikke kan noe om Europa, kan det være det samme. Men hvor mye vet egentlig den gjennomsnitlige nordmannen om andre verdensdeler som Asia eller Sør-Amerika?

Amerikanerne er absolutt ikke verdensmestre i geografi, men deres generelle "dumskap" er betydelig overdrevet samtidig som nordmennenes er undervurdert. Og da har jeg ikke engang kommet inn på PISA-undersøkelsene, som ikke akkurat kan sies å være en fjær i hatten for det norske skolesystemet (USA scorer faktisk bedre enn Norge i flere av kategoriene).

Usakligheten gjør det sterkt, og fornuften ligger nå under 0-2.

USA-kritikk: Fornuft vs. Usaklighet: 0-1

Noen mennesker har en overdreven interesse av å kritisere USA for alt mellom himmel og jord. Man må gjerne kritisere USA, men problemet er at kritikk i mange tilfeller blir usaklig og lite balansert. Hvorfor lar noen seg for eksempel provosere så mye mer av brudd på menneskerettigheter i USA enn i Russland?

Med unntak av de som har en mørkerød politisk agenda, er det overraskende hvor mange som har negative misoppfatninger av USA og amerikanere. Ofte er det rett og slett snakk om uvitenhet og fordommer (noe som er ganske ironisk når de samme personene gjerne kritiserer amerikanere for deres påståtte fordomsfullhet og uvitenhet).

Ingen er så dum at de tror USA er et perfekt land. Men det er sannelig ikke Norge heller, eller et hvilken som helst annet land for den del. Folk som slenger ut påstander som generaliserer et helt land og en hel befolkning på 300 millioner, oppnår kun å avsløre egen uvitenhet og egne fordommer.

De på ytterste venstre fløy har jo som oftest en medfødt intolleranse for alt amerikansk, akkurat som de har kronisk allergi for privat eiendomsrett, individets frihet, det private initiativ og alt som ikke er politikerstyrt. Dem om det. At de ser på USA som en verre stat enn diktaturer som Sovjetunionen og Kina, og president George W. Bush som en verre statsleder enn diktatorer som Stalin og Mao (men Hitler var visst ganske ille!) sier jo sitt.

Når det gjelder resten av USA-kritikerne, synes jeg det er viktig å kunne ha to tanker i hodet samtidig når man skal komme med saklig kritikk:

• Man må kunne skille mellom stat og folk (alle kinesere er ikke antidemokratiske kommunister selv om Kina er et kommunistisk diktatur).
• Man kan ikke gjøre alle amerikanerne til offer for George W. Bush's (utenriks)politiske "mangler", som han vitterlig får massiv kritikk for i sitt hjemland.
• Man må kunne forstå at amerikanerne har et annet syn på ting enn oss her i "verdens navle".
• Man må ikke nødvendigvis være tilhenger av amerikansk utenrikspolitikk fordi man liker USA.

Alt er med andre ord ikke svart/hvitt, selv om noen vil ha det slik.

Amerikansk utenrikspolitikk er noe som engasjerer og provoserer mange, og mange lar sitt syn på USA og amerikanerne farges av den sittende presidentens/administrasjonens handlinger. Noen vil legitimere et slikt syn ved å si at det er amerikanerne selv om har valgt sin(e) leder(e). Vel, det vil være det samme som å la kritikk mot den rød-grønne regjeringen ramme meg og halvparten av Norges befolkning som aldri har stemt på den (og aldri kommer til å gjøre det).

Kun halvparten av amerikanerne valgte George W. Bush til å styre USA, og kun halvparten av nordmenn valgte de rød-grønne til å (van)styre Norge. Verre er det ikke.

Nordmenn forstår ikke amerikanernes gjenvalg av George W. Bush på det grunnlag at de fleste her oppfatter ham som en mindre intelligent krigshisser. Men det er faktisk slik at det er langt flere saker på den politiske agendaen i USA enn krigen i Irak, akkurat som det er mer å diskutere her i Norge enn gasskraftverk på Mongstad. Kun de færreste har forutsetning for å fullt ut vurdere de innenrikspolitiske problemstillingene i et annet land. Og én ting er sikkert: Få - om noen - er mer kritisk til egne styresmakter og politikere enn amerikanerne selv.

Det er i det hele tatt ganske arrogant å tro at vi som nordmenn har rett til å opptre som moralsk dommer over en fremmed stats befolknings politiske veivalg, og vurdere det dithen at "valgene de tar i det landet er helt på trynet". I hvert fall når den fremmede staten er et demokratisk land som er vår alliert, en garantist for vår frihet og en av våre fremste handelspartnere. Lytter Norge oppmerksomt når en utlendinger kommer med kritikk av norsk politikk? Nei, da fnyser de fleste indignert, selv om de kritiske røstene faktisk kan ha et poeng.

Dessverre ligger fornuften under med 0-1.

Er Brann for gode for Europa?

Brann spilte Champions League-kvalifisering mot Olympique Marseille på Stadion i går foran knappe 11.200 tilskuere. En skandale, spør du meg.

Og jeg mener ikke 0-1 tapet - det var tross alt et europeisk topplag de spilte mot. Jeg snakker om publikumsoppmøtet.

Paradokset er at ordinære seriekamper mot norske bunnlag som Ham-Kam eller Ålesund drar fulle hus, men hver gang et utenlandsk lag i europacup-sammenheng gjester Stadion svikter massene.

Et annet paradoks er at et engelsk 2. divisjonslag antagelig hadde dratt like mange eller flere tilskuere. For de mange håpløst anglofile fotballinteresserte er kun engelske lag verdt å se, selv om de hadde blitt rundspilt av lag som Olympique Marseille.

Og de som går ut i media og syter og klager hver gang de ikke får billett til Stadion til de "viktige" kampene, hvor var de i går på den viktigste kampen på lenge? (Og hvorfor har de ikke partout-kort?) Er det ikke interessant nok å se Brann spille mot kvalitetslag fra kontinentet og om muligheten til å komme til Champions League med de mulighetene det innebærer?

At kampen ble vist på noe obskure Viasat 4 er i denne sammenheng uten betydning, idet mange av Branns hjemmekamper til vanlig vises på TV2.

Endelig kvitt fjernkontrollene

Etter en heller dårlig erfaring med en universal-fjernkontroll for noen år siden (den ble returnert), kjøpte jeg forleden Logitechs Harmony One-fjernkontroll. Den har jevnt over scoret full pott på tester rundt om kring, og nå gjensto det å se om det var fortjent.

Den stive prisen på kr. 1495,- til tross (ja, jeg vet den kan skaffes billigere i visse nettbutikker), må jeg si at den virkelig er verdt hver krone!

Instruksjonen sier at oppsettet tar ca. en halvtime, og det stemmer nok hvis man tar til takke med oppsettforslagene som er langt fra fullkomne. Men velger man å tilpasse fjernkontrollen fullt ut etter sine preferanser (og det bør man), tar det betydelig lenger tid.

Likevel, oppsettet er enkelt gjort på PCen i et glimrende web-basert program med muligheter til å justere alt man måtte ønske, og deretter lastes endringene enkelt over til fjernkontrollen med USB-kabel. Programmet har også en omfattende database med fjernkontroller/enheter, så man slipper å kopiere hvert tastetrykk fra de gamle fjernkontrollene.

Nå styrer jeg alt - TV, DVD-spiller, forsterker, PVR-dekoder, HTPC - med denne vidunderlige dingsen! Med ett trykk ordner den alt som skal til for f.eks. se på DVD: Slå på TV, velg riktig kanal på TV, velg riktig kanal på forsterker, slå på DVD-spiller og slå av PVR-dekoder. Fantastisk!

Op vips! Fem fjernkontroller ble raskt pakket vekk, og erstattet av én meget pen, med egen dokkingstasjon for lading. Og nevnte jeg lekker touch-screen i farger?

Løp og kjøp, og bli kvitt fjernkontrollkaoset!

(Dette innlegget og anbefalingen er ikke på noen måte sponset!)

Oppdateringer i fotogalleriet

Jeg legger til nye fotografier i galleriet (galleri.erbel.no) mitt (se øverst) med jevne mellomrom, så det kan være verdt å sjekke ut dersom du skulle være interessert.

I fotogalleriet legger jeg ut fotografier som jeg av en eller annen grunn liker eller er veldig fornøyd med (et slags skrytelaalbum eller foto-cv om du vil), og er således er ikke det samme som webalbumet (bilder.erbel.no) hvor vi deler bilder fra forskjellige begivenheter med familie og venner.

Metallica på Koengen

Endelig var det tid for den etterlengtede Metallica-konserten på Koengen i går 16. juli!

Det var fullt trøkk fra første riff, og man merket knapt de regnbygene som kom innimellom. En rå konsert!

Her er noen bilder fra konserten.

Endelig kom "sneipen"

Endelig kunne utålmodige foreldre ta i mot sitt nye herlige familiemedlem da vår lille sønn Nikolas ble født 25. juni 2008.

Fantastisk!

Vi har lagt ut noen bilder av prinsen vår her.

I really want to believe...

Jeg gledet meg enormt til den siste Indiana Jones-filmen, men for min del må jeg innrømme at filmen kun delvis innfridde. Jeg må vel innse at noe skyldes nostalgi-effekten, men ikke bare. Jeg kommer nok ikke til å utvide Indiana Jones-trilogien i DVD-hyllen til en tetralogi, for å si det sånn.

Så ikke overraskende er jeg nå en smule nervøs for den overhengende faren for gjentagelse når den nye X-Files-filmen "I Want To Believe" kommer i august.

For om jeg er Indy-fan, er jeg enda større Mulder & Scully-fan! Fengslende mysterier, skremmende vesener og en gjennomgående UFO- og konspirasjons-mytologi, satte sine spor hos meg gjennom ni sesonger og en spillefilm.

Serien stupte i popularitet mot slutten, spesielt etter sesong syv da David Duchovny forsvant ut av serien, men personlig synes jeg serien opprettholdt høy håndverksmessig kvalitet og interessante plott selv helt på slutten.

Det beste med den nye filmen er vel kanskje nettopp at den bringer sammen Gillian Anderson som Dana Scully og David Duchovny som Fox Mulder igjen. Filmen omhandler ikke mytologien fra serien (som under halvparten av episodene omhandlet) slik som som den første filmen, men skal være et klassisk X-Files-mysterium.

Filmen er selvsagt og heldigvis regisert av X-Files' skaper Chris Carter, og flere andre fra seriens glansdager medvirker, bl.a. Frank Spotnitz (manus sammen med Carter) og Mark Snow (musikk).

Her er det bare å glede seg - The Truth Is Out There!

Giske i manesjen igjen

Vår kjære kultur- og kirkeminister Trond Giske har sammen med mange andre uttalt seg om den såkalte "flagg-saken", som gjelder fjerning av det norske flagget på fotball-landslagets nye drakter.

Ikke bare uttaler han seg, men han krever at NFF må snu i saken. Burde ikke en minister ha bedre ting å bruke tiden sin på enn dette?

Men enda viktigere, hva skjer med en våre demokratiske rettsstatsprinsipper når en statsråd kan plukke opp telefonen og ringe til et uavhengig forbund for å "kreve" en annen avgjørelse i en sak?

At Giske har folkeflertallet med seg, gjør ikke saken bedre. Det minner heller om en form for populisme som Giske selv ofte kritisererer Fremskrittspartiet for.

Nå er det jo ikke noe nytt at Giske ofte har vist seg å være mer opptatt av snorklipping og mediaomtale enn viktigere problemstillinger, men selv han burde forstå hvor grensen går for egen maktbruk.

Giske presterer også å si at "å fjerne flagget fra brystet på landslagsdrakten er like meningsløst som da Braathens Safe tok vekk det norske flagget fra sin logo". Kanskje like menigsløst som at Braathens Safe skulle bruke norsk flagg i logoen, men ikke StatoilHydro, Tandberg, Orkla eller Telenor? Eller kanskje like meningsløst som at politiker Giske uttaler seg om ting åpenbart utenfor både hans fagfelt og ansvarsområde?

Mange ynder å kritisere USA for å ha et for hellig og nærmest symbolerotisk forhold til flagget sitt, men det er i Norge at flagget må være inne ved solnedgang (hvorfor?), at man ikke vil tillate andre flagg enn det norske i 17. mai-toget, og at regjeringen gir blaffen i demokratiske spilleregler og bestemmer at flagget må være tilstede på en idrettsdrakt.

Og til slutt min mening i selve saken: Snakk om storm i et vannglass! Det nye emblemet var stilig, og man kan bygge like sterke nasjonalfølelser rundt andre symboler enn flagg.

Bilder fra 30-årsdagen

Bedre sent enn aldri; her er bilder fra 30-årsfesten min tidligere i år. Jeg håper det kommer flere snart, de vil i så fall bli lagt ut fortløpende.

Håper ingen er misfornøyd med seg selv ;-)

Religionens klamme hånd

Jeg skal ikke gå inn på noen lengre argumentasjon om hvorfor verden hadde vært et bedre sted å leve uten religion, men saken er at med noen få unntak er religioner dømmende, kjønnsdiskriminerende, rasistiske, diskriminerende, konfliktskapende, og søker konstant politisk påvirkning.

Dette gjelder også kristendommen (spesielt katolisismen) slik den praktiseres av mange troende. Islam gidder jeg ikke engang komme inn på, men de sprenger grafen.

Som et ikke-fundamentalistisk, demokratisk i-land, er det ufattelig at vi i det 21. århundre fremdeles har noe så middelaldersk og utdatert som en statskirke. Sett fra et menneskerettslig, filosofisk og ateistisk ståsted, ja til og med et religiøst ståsted, er denne ordningen for lengst moden for historiens skraphaug.

Det vil ikke være tvil om at hadde man opprettet en demokratisk stat her i 2008, hadde man aldri engang tenkt tanken på å tvangsgifte et folkevalgt statsstyre med en trosretning, og dermed

• gi ett trossamfunn fordeler over andre trossamfunn (økonomisk støtte, ufrivillige innmeldelser av folk),
• gi politikere muligheten til å blande seg inn i et trossamfunns indre anliggende (hvem som skal være biskoper, hvem de skal vie), og
• inndoktrinere barn med at én religion er riktigere og bedre enn andre (forkynnende undervisning i skolen).

Da hadde man kalt disse tingene overgrep, forskjellsbehandling og brudd på menneskerettighetene.

Religion er og blir en privatsak. Det offentlige skal holde seg unna, og religiøse holdninger skal ikke pådyttes andre.

Noen er redd for at hvis Statskirken forsvinner, forsvinner også vår kulturarv tuftet på tusen år med kristendom. Dette er mildt sagt sprøyt. Vi mister ikke vår kulturelle identitet uten Statskirken, like lite som vi blir umoralske og uetiske. Tvert i mot, en konservativ kristen er dobbeltmoralismens fanebærer i mine øyne.

Andre er redd "folkekirken" vil kunne dreie i en mer fundamentalistisk retning uten statsstyring. Vel, i så tilfelle vil folk melde seg ut og eventuelt starte egne mer liberale trossamfunn bygget på de verdiene de ønsker, akkurat som folk i dag melder seg ut av Statskirken fordi de mener den er for liberal og ikke deler deres verdier.

Stat og religion har ingenting med hverandre å gjøre. Vi må vise verden av vi setter vitenskap over religion, at våre barn har rett til å finne sin egen religiøse eller ikke-religiøse identitet, og at vi likestiller alle verdens religioner og trossamfunn.

Ja, vi elsker dette landet...

Så nok en gang et nyhetsinnslag på TV i går om et sykehus som var nedleggingstruet p.g.a. pengemangel. Det var et rehabiliteringssykehus utenfor Kristiansand som var det eneste tilbudet til folk mellom Stavanger og Oslo.

Jeg blir nesten målløs av irritasjon og sinne! Vi har så mye penger at vi ikke vet hva vi skal gjøre med dem (de hoper seg opp og gjør oljefondet til verdens nest-største investeringsfond), og likevel kan vi ikke sørge for ordentlig helsetilbud til de få innbyggerne i dette landet.

Ja, vi har hørt leksen 100 ganger før av både de som kritiserer og forsvarer status quo: Spørsmål: "Hvorfor kan vi ikke bruke litt av alle pengene vi har?" Svar: "Fordi da blir det inflasjon, renteøkning og arbeidsløshet som skader samfunnet mer enn det gagner."

Flere økonomer og andre har gang på gang sagt klart i fra at man ikke nødvendigvis forårsaker nasjonaløkonomiens undergang ved bruk av ekstra oljepenger til sårt tiltrengte oppgaver. Disse blir ikke hørt, men tiet i hjel av skrivebordsrytterne i departementene. Sier du noe ofte nok, har det visst en tendens til å bli sant.

Vi kan selvsagt ikke øse fra reservene hver gang det er noe vi vil ha gjort, men samtidig kan vi ikke la være å bruke tilstrekkelig penger på det aller viktigste i samfunnet; helse, politi, utdanning og infrastruktur.

Når jeg skriver "vi" er det egentlig feil. Det er ikke snakk om "vi", det er snakk om "de". Det er snakk om politikere, stortingsrepresentanter, statsråder, og byråkrater i statsadministrasjonen. Det er de som forsvarer status quo og benekter befolkningen det de har krav på. Det er de som sitter på sine høye hester med sine enda høyere lønninger og pensjoner, og som svarer som om folket ikke vet sitt eget beste, ei heller kjenner til slike kompliserte ting som etterspørsel av arbeidskraft, kronekurs og styringsrente.

Bare vent til den dagen de med makt til å gjøre noe her i landet havner på et underbemannet sykehjem hvor de må pisse på seg for ingen har tid til å se til dem. Til den dagen de tar seg en kjøretur bort fra Oslo-bolet, og på en smal og isete vestlandsvei får usikrede steinblokker i hodet. Til den dagen de ikke kan jobbe og må knaske smertestillende til leveren kneler, fordi det eneste gjenværende sykehuset i distriktet har tre års ventetid på operasjon. Til den dagen de som pensjonister blir ranet og slått ned på gaten, og politiet henlegger saken fordi de ikke har ressurser til etterforskning. Bare synd at de da ikke lenger har noe makt...

La oss være ærlige: Samtlige politiske partier ønsker å forbedre helse, politi, utdanning og infrastruktur, i hvert fall sier de det. Forskjellen ligger i hvilke virkemidler partiene vil bruke, og hvor mye de faktisk gidder å prøve. Flere partier er stor i kjeften, men legger i praksis ikke to pinner i kors uansett hvor mye makt de har. Andre partier legger listen høyt, men holder kjeft om at arbeidsmetodene deres innebærer å skatte landet i senk (som om mangel på penger var problemet).

I realiteten forblir situasjonen uforandret, og vi kan bare sette oss ned og vente på neste deprimerende nyhetsinnslag fra et av verdens rikeste land.