Metallica på Koengen

Endelig var det tid for den etterlengtede Metallica-konserten på Koengen i går 16. juli!

Det var fullt trøkk fra første riff, og man merket knapt de regnbygene som kom innimellom. En rå konsert!

Her er noen bilder fra konserten.

Endelig kom "sneipen"

Endelig kunne utålmodige foreldre ta i mot sitt nye herlige familiemedlem da vår lille sønn Nikolas ble født 25. juni 2008.

Fantastisk!

Vi har lagt ut noen bilder av prinsen vår her.

I really want to believe...

Jeg gledet meg enormt til den siste Indiana Jones-filmen, men for min del må jeg innrømme at filmen kun delvis innfridde. Jeg må vel innse at noe skyldes nostalgi-effekten, men ikke bare. Jeg kommer nok ikke til å utvide Indiana Jones-trilogien i DVD-hyllen til en tetralogi, for å si det sånn.

Så ikke overraskende er jeg nå en smule nervøs for den overhengende faren for gjentagelse når den nye X-Files-filmen "I Want To Believe" kommer i august.

For om jeg er Indy-fan, er jeg enda større Mulder & Scully-fan! Fengslende mysterier, skremmende vesener og en gjennomgående UFO- og konspirasjons-mytologi, satte sine spor hos meg gjennom ni sesonger og en spillefilm.

Serien stupte i popularitet mot slutten, spesielt etter sesong syv da David Duchovny forsvant ut av serien, men personlig synes jeg serien opprettholdt høy håndverksmessig kvalitet og interessante plott selv helt på slutten.

Det beste med den nye filmen er vel kanskje nettopp at den bringer sammen Gillian Anderson som Dana Scully og David Duchovny som Fox Mulder igjen. Filmen omhandler ikke mytologien fra serien (som under halvparten av episodene omhandlet) slik som som den første filmen, men skal være et klassisk X-Files-mysterium.

Filmen er selvsagt og heldigvis regisert av X-Files' skaper Chris Carter, og flere andre fra seriens glansdager medvirker, bl.a. Frank Spotnitz (manus sammen med Carter) og Mark Snow (musikk).

Her er det bare å glede seg - The Truth Is Out There!

Giske i manesjen igjen

Vår kjære kultur- og kirkeminister Trond Giske har sammen med mange andre uttalt seg om den såkalte "flagg-saken", som gjelder fjerning av det norske flagget på fotball-landslagets nye drakter.

Ikke bare uttaler han seg, men han krever at NFF må snu i saken. Burde ikke en minister ha bedre ting å bruke tiden sin på enn dette?

Men enda viktigere, hva skjer med en våre demokratiske rettsstatsprinsipper når en statsråd kan plukke opp telefonen og ringe til et uavhengig forbund for å "kreve" en annen avgjørelse i en sak?

At Giske har folkeflertallet med seg, gjør ikke saken bedre. Det minner heller om en form for populisme som Giske selv ofte kritisererer Fremskrittspartiet for.

Nå er det jo ikke noe nytt at Giske ofte har vist seg å være mer opptatt av snorklipping og mediaomtale enn viktigere problemstillinger, men selv han burde forstå hvor grensen går for egen maktbruk.

Giske presterer også å si at "å fjerne flagget fra brystet på landslagsdrakten er like meningsløst som da Braathens Safe tok vekk det norske flagget fra sin logo". Kanskje like menigsløst som at Braathens Safe skulle bruke norsk flagg i logoen, men ikke StatoilHydro, Tandberg, Orkla eller Telenor? Eller kanskje like meningsløst som at politiker Giske uttaler seg om ting åpenbart utenfor både hans fagfelt og ansvarsområde?

Mange ynder å kritisere USA for å ha et for hellig og nærmest symbolerotisk forhold til flagget sitt, men det er i Norge at flagget må være inne ved solnedgang (hvorfor?), at man ikke vil tillate andre flagg enn det norske i 17. mai-toget, og at regjeringen gir blaffen i demokratiske spilleregler og bestemmer at flagget må være tilstede på en idrettsdrakt.

Og til slutt min mening i selve saken: Snakk om storm i et vannglass! Det nye emblemet var stilig, og man kan bygge like sterke nasjonalfølelser rundt andre symboler enn flagg.

Bilder fra 30-årsdagen

Bedre sent enn aldri; her er bilder fra 30-årsfesten min tidligere i år. Jeg håper det kommer flere snart, de vil i så fall bli lagt ut fortløpende.

Håper ingen er misfornøyd med seg selv ;-)

Religionens klamme hånd

Jeg skal ikke gå inn på noen lengre argumentasjon om hvorfor verden hadde vært et bedre sted å leve uten religion, men saken er at med noen få unntak er religioner dømmende, kjønnsdiskriminerende, rasistiske, diskriminerende, konfliktskapende, og søker konstant politisk påvirkning.

Dette gjelder også kristendommen (spesielt katolisismen) slik den praktiseres av mange troende. Islam gidder jeg ikke engang komme inn på, men de sprenger grafen.

Som et ikke-fundamentalistisk, demokratisk i-land, er det ufattelig at vi i det 21. århundre fremdeles har noe så middelaldersk og utdatert som en statskirke. Sett fra et menneskerettslig, filosofisk og ateistisk ståsted, ja til og med et religiøst ståsted, er denne ordningen for lengst moden for historiens skraphaug.

Det vil ikke være tvil om at hadde man opprettet en demokratisk stat her i 2008, hadde man aldri engang tenkt tanken på å tvangsgifte et folkevalgt statsstyre med en trosretning, og dermed

• gi ett trossamfunn fordeler over andre trossamfunn (økonomisk støtte, ufrivillige innmeldelser av folk),
• gi politikere muligheten til å blande seg inn i et trossamfunns indre anliggende (hvem som skal være biskoper, hvem de skal vie), og
• inndoktrinere barn med at én religion er riktigere og bedre enn andre (forkynnende undervisning i skolen).

Da hadde man kalt disse tingene overgrep, forskjellsbehandling og brudd på menneskerettighetene.

Religion er og blir en privatsak. Det offentlige skal holde seg unna, og religiøse holdninger skal ikke pådyttes andre.

Noen er redd for at hvis Statskirken forsvinner, forsvinner også vår kulturarv tuftet på tusen år med kristendom. Dette er mildt sagt sprøyt. Vi mister ikke vår kulturelle identitet uten Statskirken, like lite som vi blir umoralske og uetiske. Tvert i mot, en konservativ kristen er dobbeltmoralismens fanebærer i mine øyne.

Andre er redd "folkekirken" vil kunne dreie i en mer fundamentalistisk retning uten statsstyring. Vel, i så tilfelle vil folk melde seg ut og eventuelt starte egne mer liberale trossamfunn bygget på de verdiene de ønsker, akkurat som folk i dag melder seg ut av Statskirken fordi de mener den er for liberal og ikke deler deres verdier.

Stat og religion har ingenting med hverandre å gjøre. Vi må vise verden av vi setter vitenskap over religion, at våre barn har rett til å finne sin egen religiøse eller ikke-religiøse identitet, og at vi likestiller alle verdens religioner og trossamfunn.

Ja, vi elsker dette landet...

Så nok en gang et nyhetsinnslag på TV i går om et sykehus som var nedleggingstruet p.g.a. pengemangel. Det var et rehabiliteringssykehus utenfor Kristiansand som var det eneste tilbudet til folk mellom Stavanger og Oslo.

Jeg blir nesten målløs av irritasjon og sinne! Vi har så mye penger at vi ikke vet hva vi skal gjøre med dem (de hoper seg opp og gjør oljefondet til verdens nest-største investeringsfond), og likevel kan vi ikke sørge for ordentlig helsetilbud til de få innbyggerne i dette landet.

Ja, vi har hørt leksen 100 ganger før av både de som kritiserer og forsvarer status quo: Spørsmål: "Hvorfor kan vi ikke bruke litt av alle pengene vi har?" Svar: "Fordi da blir det inflasjon, renteøkning og arbeidsløshet som skader samfunnet mer enn det gagner."

Flere økonomer og andre har gang på gang sagt klart i fra at man ikke nødvendigvis forårsaker nasjonaløkonomiens undergang ved bruk av ekstra oljepenger til sårt tiltrengte oppgaver. Disse blir ikke hørt, men tiet i hjel av skrivebordsrytterne i departementene. Sier du noe ofte nok, har det visst en tendens til å bli sant.

Vi kan selvsagt ikke øse fra reservene hver gang det er noe vi vil ha gjort, men samtidig kan vi ikke la være å bruke tilstrekkelig penger på det aller viktigste i samfunnet; helse, politi, utdanning og infrastruktur.

Når jeg skriver "vi" er det egentlig feil. Det er ikke snakk om "vi", det er snakk om "de". Det er snakk om politikere, stortingsrepresentanter, statsråder, og byråkrater i statsadministrasjonen. Det er de som forsvarer status quo og benekter befolkningen det de har krav på. Det er de som sitter på sine høye hester med sine enda høyere lønninger og pensjoner, og som svarer som om folket ikke vet sitt eget beste, ei heller kjenner til slike kompliserte ting som etterspørsel av arbeidskraft, kronekurs og styringsrente.

Bare vent til den dagen de med makt til å gjøre noe her i landet havner på et underbemannet sykehjem hvor de må pisse på seg for ingen har tid til å se til dem. Til den dagen de tar seg en kjøretur bort fra Oslo-bolet, og på en smal og isete vestlandsvei får usikrede steinblokker i hodet. Til den dagen de ikke kan jobbe og må knaske smertestillende til leveren kneler, fordi det eneste gjenværende sykehuset i distriktet har tre års ventetid på operasjon. Til den dagen de som pensjonister blir ranet og slått ned på gaten, og politiet henlegger saken fordi de ikke har ressurser til etterforskning. Bare synd at de da ikke lenger har noe makt...

La oss være ærlige: Samtlige politiske partier ønsker å forbedre helse, politi, utdanning og infrastruktur, i hvert fall sier de det. Forskjellen ligger i hvilke virkemidler partiene vil bruke, og hvor mye de faktisk gidder å prøve. Flere partier er stor i kjeften, men legger i praksis ikke to pinner i kors uansett hvor mye makt de har. Andre partier legger listen høyt, men holder kjeft om at arbeidsmetodene deres innebærer å skatte landet i senk (som om mangel på penger var problemet).

I realiteten forblir situasjonen uforandret, og vi kan bare sette oss ned og vente på neste deprimerende nyhetsinnslag fra et av verdens rikeste land.