USA-kritikk: Fornuft vs. Usaklighet: 1-2

All kritikk mot USA er ikke ufortjent, men hvilket land kan egentlig si seg uberettiget enhver kritikk? Her er noen punkter jeg mener er kritikkverdige:

• Dødsstraff er etter min mening noe USA kan kritiseres for. Det er vel det eneste vestlige/industrielle/rike landet som fremdeles har dette. Ja, jeg kan forstå at hevnlysten blir stor for de som er utsatt for en forferdelig handling, men dette legitimerer etter min mening ikke at en stat skal ta liv ved dom. Skaden ved justismord er uopprettelig.
  
  
• Erstatningsretten i USA er helt på trynet. At man skal bli mangemillionær for å søle varm kaffe på seg, er jo helt hinsides. På den annen side er den norske erstatningsretten alt for begrenset i mange tilfeller; man kan få livet ødelagt og kun tilkjennes noen hundre tusen i erstatning. Erstatningspliktige store bedrifter og staten bør i visse grove og forsettlige tilfeller få dommer som svir og som går utover påvist økonomisk tap, men kanskje noe av beløpet skulle gått til veldedige formål i de tilfeller når summen blir for stor i forhold til skadelidtes økonomiske tap?
  
  
• Måten fanger er blitt internert på i Guantanamo på Cuba er en skam for en hver rettsstat, og ikke minst for USA.
  
  
• Og sist men ikke minst: Krigen i Irak ble startet på sviktende grunnlag og under bristende forutsetninger. Da skulle man heller sagt det som det er: Vi vil fjerne Saddam, punktum. (Men da hadde USA selvsagt slitt med å få til en bred koalisjon...)

På den annen side har man mye å rose USA for:

• Det er et absolutt fantastisk ferieland. Alt ligger til rette for deg som turist, og det er så mye å se at man aldri vil få tid til å rekke over alt.
  
  
• Amerikanerne er stort sett høfligere enn nordmenn, og er rask med å unnskylde seg. Hjelpsomheten og åpenheten er stor.
  
  
• Det er lagt godt til rette for private næringsdrivende, i motsetning til i Norge hvor skjemaveldet, byråkratiet, skatter og avgifter kan ta motet fra enhver. Som innvandrer blir man oppfordret til å klare seg selv ved å starte egen bedrift, mens i Norge blir man oppfordret til å bli trygdemottager.
  
  
• Og sist men ikke minst: Det er gjerne mange ting å irritere seg over når det gjelder USAs rolle som verdenspoliti, men jeg er overbevist om at det ville vært verre uten (jfr. krigene i Jugoslavia hvor Europa lukket øynene mens USA måtte trå til).

Fornuften reduserer til 1-2, men usakligheten vant klart.

USA-kritikk: Fornuft vs. Usaklighet: 0-2

Mange ynder å kritisere USA som en krigshissende nasjon som sender sitt "World Police" verden rundt for å mele sin egen kake. Men hvilket land hevder ikke først og fremst sine egne interesser, og ofte på andres bekostning? Man trenger ikke like det, men sånn er det.

Det er naturlig for en nasjon å kjempe for seg selv med de midler man har til rådighet. Gjorde ikke Storbritannia, Sovjetunionen og Frankrike det samme i sine virkelige velmaktsdager? Og land som Russland og Kina nøler heller ikke med å bruke makt for å fremme sine interesser i dag. Hadde Norge vært tilsvarende stort og mektig, hadde vi nok hatt vår andel konflikter på samvittigheten vil jeg tro.

Det er et velkjent faktum at det meste av pressen her til lands er posisjonert ganske så langt til venstre i det politiske landskapet. Venstrevridde har som kjent ikke særlig mye til overs for USA, og som et resultat sår de mye av USA-kritikken med forsøk på latterliggjøring og ensidig negativt fokus, ofte med nyhetsverdi tilnærmet lik null.

Et eksempel på dette var da aviser slo stort opp at president George W. Bush hadde proklamert Nelson Mandelas død (mannen lever!) i en tale. Vel, jeg har både sett og hørt talen, og det eneste verdt et nyhetsoppslag må være de dårlige engelskkunnskapene til journalisten(e) som laget saken. "Scoopet" var helt uten rot i virkeligheten.

For mange var dette nok en bekreftelse av amerikanernes påståtte kollektive dumskap, rikt befestet av tabloidpressens mange "nyhetsoppslag" om emnet. Vel, nå er ikke alle nordmenn de skarpeste knivene i skuffen heller. I et innslag på norsk fjernsyn for en stund siden, ble et knippe vanlige norske ungdommer stilt følgende spørsmål: "Hva er Midtøsten?" (ikke "hvor"). Det var skremmende å høre at under halvparten av de spurte visste hva Midtøsten er!

Og apropos skolelærdom; en av de største mytene er jo hvor lite amerikanerne kan om resten av verden. La oss huske på at når amerikanerne lærer om sitt lands geografi, snakker vi om et kontinent som er like stort som hele Europa. Og forresten, Europa er alltid målestokken for oss; hvis noen ikke kan noe om Europa, kan det være det samme. Men hvor mye vet egentlig den gjennomsnitlige nordmannen om andre verdensdeler som Asia eller Sør-Amerika?

Amerikanerne er absolutt ikke verdensmestre i geografi, men deres generelle "dumskap" er betydelig overdrevet samtidig som nordmennenes er undervurdert. Og da har jeg ikke engang kommet inn på PISA-undersøkelsene, som ikke akkurat kan sies å være en fjær i hatten for det norske skolesystemet (USA scorer faktisk bedre enn Norge i flere av kategoriene).

Usakligheten gjør det sterkt, og fornuften ligger nå under 0-2.

USA-kritikk: Fornuft vs. Usaklighet: 0-1

Noen mennesker har en overdreven interesse av å kritisere USA for alt mellom himmel og jord. Man må gjerne kritisere USA, men problemet er at kritikk i mange tilfeller blir usaklig og lite balansert. Hvorfor lar noen seg for eksempel provosere så mye mer av brudd på menneskerettigheter i USA enn i Russland?

Med unntak av de som har en mørkerød politisk agenda, er det overraskende hvor mange som har negative misoppfatninger av USA og amerikanere. Ofte er det rett og slett snakk om uvitenhet og fordommer (noe som er ganske ironisk når de samme personene gjerne kritiserer amerikanere for deres påståtte fordomsfullhet og uvitenhet).

Ingen er så dum at de tror USA er et perfekt land. Men det er sannelig ikke Norge heller, eller et hvilken som helst annet land for den del. Folk som slenger ut påstander som generaliserer et helt land og en hel befolkning på 300 millioner, oppnår kun å avsløre egen uvitenhet og egne fordommer.

De på ytterste venstre fløy har jo som oftest en medfødt intolleranse for alt amerikansk, akkurat som de har kronisk allergi for privat eiendomsrett, individets frihet, det private initiativ og alt som ikke er politikerstyrt. Dem om det. At de ser på USA som en verre stat enn diktaturer som Sovjetunionen og Kina, og president George W. Bush som en verre statsleder enn diktatorer som Stalin og Mao (men Hitler var visst ganske ille!) sier jo sitt.

Når det gjelder resten av USA-kritikerne, synes jeg det er viktig å kunne ha to tanker i hodet samtidig når man skal komme med saklig kritikk:

• Man må kunne skille mellom stat og folk (alle kinesere er ikke antidemokratiske kommunister selv om Kina er et kommunistisk diktatur).
• Man kan ikke gjøre alle amerikanerne til offer for George W. Bush's (utenriks)politiske "mangler", som han vitterlig får massiv kritikk for i sitt hjemland.
• Man må kunne forstå at amerikanerne har et annet syn på ting enn oss her i "verdens navle".
• Man må ikke nødvendigvis være tilhenger av amerikansk utenrikspolitikk fordi man liker USA.

Alt er med andre ord ikke svart/hvitt, selv om noen vil ha det slik.

Amerikansk utenrikspolitikk er noe som engasjerer og provoserer mange, og mange lar sitt syn på USA og amerikanerne farges av den sittende presidentens/administrasjonens handlinger. Noen vil legitimere et slikt syn ved å si at det er amerikanerne selv om har valgt sin(e) leder(e). Vel, det vil være det samme som å la kritikk mot den rød-grønne regjeringen ramme meg og halvparten av Norges befolkning som aldri har stemt på den (og aldri kommer til å gjøre det).

Kun halvparten av amerikanerne valgte George W. Bush til å styre USA, og kun halvparten av nordmenn valgte de rød-grønne til å (van)styre Norge. Verre er det ikke.

Nordmenn forstår ikke amerikanernes gjenvalg av George W. Bush på det grunnlag at de fleste her oppfatter ham som en mindre intelligent krigshisser. Men det er faktisk slik at det er langt flere saker på den politiske agendaen i USA enn krigen i Irak, akkurat som det er mer å diskutere her i Norge enn gasskraftverk på Mongstad. Kun de færreste har forutsetning for å fullt ut vurdere de innenrikspolitiske problemstillingene i et annet land. Og én ting er sikkert: Få - om noen - er mer kritisk til egne styresmakter og politikere enn amerikanerne selv.

Det er i det hele tatt ganske arrogant å tro at vi som nordmenn har rett til å opptre som moralsk dommer over en fremmed stats befolknings politiske veivalg, og vurdere det dithen at "valgene de tar i det landet er helt på trynet". I hvert fall når den fremmede staten er et demokratisk land som er vår alliert, en garantist for vår frihet og en av våre fremste handelspartnere. Lytter Norge oppmerksomt når en utlendinger kommer med kritikk av norsk politikk? Nei, da fnyser de fleste indignert, selv om de kritiske røstene faktisk kan ha et poeng.

Dessverre ligger fornuften under med 0-1.

Er Brann for gode for Europa?

Brann spilte Champions League-kvalifisering mot Olympique Marseille på Stadion i går foran knappe 11.200 tilskuere. En skandale, spør du meg.

Og jeg mener ikke 0-1 tapet - det var tross alt et europeisk topplag de spilte mot. Jeg snakker om publikumsoppmøtet.

Paradokset er at ordinære seriekamper mot norske bunnlag som Ham-Kam eller Ålesund drar fulle hus, men hver gang et utenlandsk lag i europacup-sammenheng gjester Stadion svikter massene.

Et annet paradoks er at et engelsk 2. divisjonslag antagelig hadde dratt like mange eller flere tilskuere. For de mange håpløst anglofile fotballinteresserte er kun engelske lag verdt å se, selv om de hadde blitt rundspilt av lag som Olympique Marseille.

Og de som går ut i media og syter og klager hver gang de ikke får billett til Stadion til de "viktige" kampene, hvor var de i går på den viktigste kampen på lenge? (Og hvorfor har de ikke partout-kort?) Er det ikke interessant nok å se Brann spille mot kvalitetslag fra kontinentet og om muligheten til å komme til Champions League med de mulighetene det innebærer?

At kampen ble vist på noe obskure Viasat 4 er i denne sammenheng uten betydning, idet mange av Branns hjemmekamper til vanlig vises på TV2.

Endelig kvitt fjernkontrollene

Etter en heller dårlig erfaring med en universal-fjernkontroll for noen år siden (den ble returnert), kjøpte jeg forleden Logitechs Harmony One-fjernkontroll. Den har jevnt over scoret full pott på tester rundt om kring, og nå gjensto det å se om det var fortjent.

Den stive prisen på kr. 1495,- til tross (ja, jeg vet den kan skaffes billigere i visse nettbutikker), må jeg si at den virkelig er verdt hver krone!

Instruksjonen sier at oppsettet tar ca. en halvtime, og det stemmer nok hvis man tar til takke med oppsettforslagene som er langt fra fullkomne. Men velger man å tilpasse fjernkontrollen fullt ut etter sine preferanser (og det bør man), tar det betydelig lenger tid.

Likevel, oppsettet er enkelt gjort på PCen i et glimrende web-basert program med muligheter til å justere alt man måtte ønske, og deretter lastes endringene enkelt over til fjernkontrollen med USB-kabel. Programmet har også en omfattende database med fjernkontroller/enheter, så man slipper å kopiere hvert tastetrykk fra de gamle fjernkontrollene.

Nå styrer jeg alt - TV, DVD-spiller, forsterker, PVR-dekoder, HTPC - med denne vidunderlige dingsen! Med ett trykk ordner den alt som skal til for f.eks. se på DVD: Slå på TV, velg riktig kanal på TV, velg riktig kanal på forsterker, slå på DVD-spiller og slå av PVR-dekoder. Fantastisk!

Op vips! Fem fjernkontroller ble raskt pakket vekk, og erstattet av én meget pen, med egen dokkingstasjon for lading. Og nevnte jeg lekker touch-screen i farger?

Løp og kjøp, og bli kvitt fjernkontrollkaoset!

(Dette innlegget og anbefalingen er ikke på noen måte sponset!)

Oppdateringer i fotogalleriet

Jeg legger til nye fotografier i galleriet (galleri.erbel.no) mitt (se øverst) med jevne mellomrom, så det kan være verdt å sjekke ut dersom du skulle være interessert.

I fotogalleriet legger jeg ut fotografier som jeg av en eller annen grunn liker eller er veldig fornøyd med (et slags skrytelaalbum eller foto-cv om du vil), og er således er ikke det samme som webalbumet (bilder.erbel.no) hvor vi deler bilder fra forskjellige begivenheter med familie og venner.