Favorittskuespillere

Så film forleden og kom til å tenke på hvordan skuespillere jeg liker stadig dukker opp i filmer jeg synes er gode. Snudde det på hodet og tenkte kanskje skuespillerne er årsaken til at jeg liker disse filmene? Hønen eller egget... I hvert fall kom jeg opp med denne listen over "filmskuespillere-jeg-liker-eller-som-er-flinke-til-å-spille-i-filmer-jeg-liker" (i ingen spesiell rekkefølge):

• John Cusack. Fabelaktig som antihelt. Favorittfilmer: High Fidelity, Being John Malkovich
• Tom Cruise. Alltid solid, glimrende i sci-fi. Favorittfilmer: Top Gun, Minority Report
• Nicolas Cage. Kler både helte- og skurkerollen. Favorittfilmer: Face/Off, The Family Man
• Jack Black. Humor-kongen, men ikke bare. Favorittfilmer: High Fidelity, School of Rock

Nådde nesten opp: Leonardo DiCaprio, Meryl Streep, Hugh Grant

C:\Pre-windows_lykke.exe

Commodore PC-40 III

Det er på tide å mimre over barndommens reiser inn i nye og ukjente verdener, fylt av spenning og action, lærdom og utfordringer, frustrasjon og humor. Jeg snakker selvsagt om dataspill på MS-DOS!

Omkring 1987-88 da jeg var ni-ti år fikk vi en PC i huset. Jeg husker ikke helt den første modellen (tror det var en IBM med 8086 prosessor), men den hadde 16-fargers CGA-skjerm, ingen harddisk og måtte boote fra floppydisk. Etter et par år ble den byttet til en Commodore PC-40 III, med harddisk denne gangen, 286 prosessor og EGA-skjerm, omtrent identisk til den på bildet.

Mon tro om min datainteresse hadde vært like stor om det ikke hadde vært for denne anskaffelsen min kjære mor gjorde i hjemme-PCens urtid. Jeg kan ikke huske at jeg kjente noen som hadde datamaskin, og i hvert fall ikke en "IBM-kompatibel PC" som det het den gangen. Mens de fleste ble introdusert til dataspill via Atari eller Commodore 64, startet jeg med PC og kjøpte ironisk nok Commodore 64 flere år senere.

Janitor Joe (1984)

Mine første spill var Poke-Man, en Pac-Man-klone, og "stigespillet" Janitor Joe (dette spillet drev meg til vannvidd!), samt noen tekstbaserte spill jeg ikke skjønte mye av (alt var jo på engelsk, mer om det senere). Men dataspill var ikke hverdagskost på denne tiden, så det gikk mye tid til å prøve og feile og gjette seg frem til hvordan ting virket. Fremgang var alltid forbundet med stor entusiasme!

Alley Cat (1984)

Andre av mine tidlige spill var plattformspillet Alley Cat, arkadespillet Paratrooper og Night Mission Pinball, alle heftig spilt. Også biljardspillet PC Pool, strategispillet Ancient Art of War og Hugo's House of Horrors husker jeg godt. Sistnevnte var et adventure-spill hvor man spilte ved å skrive kommandoer på engelsk: "Walk to door", "open drawer", "look at picture", etc. (Musen hadde ikke gjort sitt inntog ennå.) Stikkord her var ordbok og en god dose prøving og feiling, og med på kjøpet fikk vi en ladning engelske gloser og preposisjoner.

Hugo's House of Horrors (1990)

Det er ingen tvil om at måten vi måtte "arbeide" oss gjennom denne typen spill ved å lese, forstå og skrive et språk vi ikke hadde lært, ga oss en språkmessig "kickstart". På den tiden begynte vi ikke med engelsk på skolen før i fjerde klasse, i motsetning til i dag hvor de begynner allerede i første.

Andre spill jeg må trekke frem fra denne tiden er arkadebilspillet Out Run, det avhengighetsskapende plattformspillet Digger (med sangen "Popcorn" på rotasjon) og Commander Keen, DOS' svar på Super Mario.

Out Run (1989)

Men det var og ble adventure-sjangeren som ga de beste - og lengste - spillerfaringene for meg. Leisure Suit Larry in the Land of the Lounge Lizards ("Larry 1") var et av de første, og er siden blitt en skikkelig kultklassiker som kom i ny versjon to ganger, sist i 2013. Spillet var gøy, men det heller tvilsomme plottet (bli kvitt jomfrudommen!) såvel som det meste av humoren gikk nok over hodet på oss i starten.

Digger (1984)

Spillet hadde sågar en alderssjekk i form av spørsmål som måtte besvares før spillet startet. Noen var relativt seriøse, mens andre var av det mer humoristiske slaget, uten at vi skjønte det ("Do girls really have cooties?"). Jeg husker hvordan vi gjettet på svar til spørsmål vi knapt forsto, og gleden var stor de gangene vi kom gjennom uten å bli avslørt ("You're a kid!!").

Leisure Suit Larry (1987)

Sjangeren ble snart perfeksjonert av spillselskapene Sierra og LucasArts med eminente titler som Space Quest og Day of the Tentacle. Spillene deres utmerket seg med flott grafikk, glimrende plott og fantastisk humor (eller realisme, som i tilfellet Police Quest hvor det nesten ble for mye av det gode), kort sagt utrolig bra spillbarhet! Og spillene varte og rakk. Uten internett var det ikke mulig å jukse seg videre, hjelp fikk man ved å snakke med venner på skolen dagen etter man hadde spilt. Satt flere fast, kunne det gå uker og måneder mellom fremskrittene.

Å spille PC-spill på 80- og 90-tallet var rett og slett besluttsomhet og tålmodighet i praksis!

(Joda, det gikk an å kjøpe "juksebøker" på postordre eller kjøpe rådyrt modem og koble seg opp mot en BBS (google det) for å finne walk-thrus, men ingen i min vennekrets hadde dette.)

Monkey Island 2 (1991)

Den karibiske piratkomedien Monkey Island 2 LeChucks Revenge er min uforbeholdne favoritt fra denne perioden. Både grafikk, historie, humor og oppgaver sto til seks på terningen. Antagelig også det enkeltspillet jeg har brukt mest tid på noensinne. Ikke langt bak kommer cyberpunk-mesterverket Rise of the Dragon, et av få spill der valg av dialog hadde direkte sammenheng med om du kunne klare å vinne spillet eller ikke.

Rise of the Dragon (1990)

Av andre uforglemmelige klassikere fra begynnelsen av 90-tallet må nevnes det kontroversielle Wolfenstein 3D, plattformjuvelen Supaplex, ubåtspillet Silent Service II, livssimulatoren Jones in the Fast Lane, actionperlen Prince of Persia og ikke minst - spillet over alle spill as far as I'm concerned - strategispillet Civilization, som jeg spiller den dag i dag i femte (og snart sjette) utgave!

Prince of Persia (1990)

Det er utrolig å tenke på hvor mye spillbarhet man fikk plass til på en 3,5" diskett med kapasitet på 1,44 MB, en brøkdel av filstørrelsen til dagens mobilbilder. Men om datamengden var liten sammenlignet med i dag, var distribusjonskanalene og lagringskapasiteten tilsvarende dårligere. En del av de gamle spillene var shareware og kunne fritt kopieres, men det er ikke til å legge skjul på at piratkopiering var måten å få tak i nye spill på. Vi lånte hverandre disketter, kjøpte tomme selv, og matet disse inn og ut av den ene diskettstasjonen til innholdet var kopiert. Ofte med feil som resultat, og så måtte prosessen utføres påny. Fikk noen tak i noe nytt, gikk det ikke mange dagene før hele vennekretsen hadde laget sine kopier.

Supaplex (1991)

Dessverre døde adventure-sjangeren nærmest ut utover 90-tallet. Flere av de øvrige spillene nevnt ovenfor kom opprinnelig fra andre konsoller, men adventure-spillene forble PCens styrke og domene. Jeg vet ikke om dårligere spillkvalitet ble en følge av eller en årsak til sjangerens fall, men nyvinningene på grafikksiden ble etter min mening en hemsko for sjangeren, idet produsentene i for stor grad begynte å prioritere grafikk fremfor spillbarhet. I tillegg overtok FPS-sjangeren (førstepersons-skytespill) mer og mer, med ny og fancy 3D-grafikk. Men da toget gikk, ble de klassiske adventure-spillenes egenart og humor stående igjen på perrongen.

PS: Å skrive dette innlegget var meg en sann fornøyelse! Til å begynne med husket jeg ikke navnet på noen av de tidligste spillene jeg nevner, men etterhvert som jeg lette etter informasjon (bildesøk er en genial ting!) kom det ene spillet etter det andre frem fra glemselen. Jeg kunne til og med spille dem igjen på www.myabandonware.com, gjett om det bragte frem barndoms minner! Mange av disse spillene hadde jeg ikke sett på nærmere 30 år. For flere nostalgitripper i hjemmedatahistorien, kan man lese gamle datablader fra 90-tallet her.

PPS: Virkelig første innlegg med taggen 'Data'? Utrolig men sant!

So long, Pondus

I 1996 startet Pondus som gjesteserie i Ernie, og like etter begynte jeg å kjøpe bladet kun for denne fantastisk vittige biserien. Da Pondus fikk sitt eget blad fire år senere var jeg selvsagt med videre, og har nå 16 årganger stående i kjellerstuen.

Det blir så vidt en syttende, men så er det slutt. Da utløper abonnementet som ikke blir fornyet.

Hvorfor? Det er rett og slett ikke morsomt lenger. Min humor er nok endret på 20 år (heldigvis!), men dette alene er ikke årsaken, jeg humrer fremdeles når jeg ser tilbake på striper fra det første tiåret.

Det er mangelen på skarphet som slår meg når jeg sammenligner dagens og tidligere tiders Pondus; både humoren og streken var skarpere før. Tegnestilen har utviklet seg noe enormt, men etter min mening til det verre. Vitsene er blitt plattere og mye av humoren er oppbrukt, det ble for eksempel aldri det samme når to tåpelige bussjåfører (jeg husker ikke hva de heter en gang) skulle sjekke stygge damer på bar istedenfor Jokke.

Det skal selvsagt noe til å holde en serie god over så lang tid. Øverli har etter min mening dessverre ikke klart det.

Men akkurat som Ernie i sin tid ga meg Pondus, har også Pondus gitt meg nye lesegleder i form av Rocky og Lunch, begge har siden kommet med eget blad.

Men nå er det slutt.

It's science, stupid!

Jada, sukker er livsfarlig. Og vaksiner, huff! For ikke å snakke om klimaendringer, for noe tull.

Hei, det er farlig å leve, og det er ikke sukker som kommer til å ta livet av deg. Men å la være å vaksinere dine barn kan faktisk ta livet av andres barn. Og klimaendringene kan til syvende og sist gjøre planeten ubeboelig, helt uavhengig av din fornektelse.

Skal vi tro på vitenskap og forskning? Hvis svaret er nei er dine meninger uinteressante og du kan finne et mørkt hull og bo i. Fellestrekket for disse tre emnene er at så godt som all vitenskapelig teori og forskning tilsier at:

• Nei, sukker er ikke gift. Og istedenfor sukker kunne vi like gjerne sagt e-stoffer eller genmodifisert mat. Og alt kan faktisk ta livet av deg i overdrevne mengder, til og med vann.
• Knapt noe fremskritt har betydd mer for menneskeheten enn vaksiner. Millioner av liv blir spart hvert år, også medregnet de få tilfellene av alvorlige bivirkninger.
• Menneskeskapt forurensing påvirker klimaet, og tilstrekkelig endring kan få alvorlige følger for vår eksistens.

Du kan heller velge å tro på deg selv og det lille fåtall av forskere som deler din oppfatning, men jeg tror ikke akkurat du trekker det lengste strået, for å si det sånn!