Farget skattejournalistikk

Noen ganger viser deler av journaliststanden seg som en dårlig bruktbil; den kan ikke stoles på, leverer det samme bråket om og om igjen, og trenger reparasjon. Et område hvor dette går igjen, er saker som omhandler skatt, og da spesielt dette med skattekutt. Vi leser gang på gang sensasjonspregede oppslag om hvordan milliardærer som Røkke og Hagen får x-antall tusen i skattekutt (som om det skulle være noe galt i seg selv), mens "vanlige" skattebetalere bare får lommerusk.

Man skulle ikke tro dette var så vanskelig å forstå: Hvis man senker en skattesats, er det enkel matematikk at de som betaler mest skatt også får den største reduksjonen. Logisk. Er det noe som helst urettferdig i dette?

Pressens svar på dette ser ut til å være ja. En forholdsmessig lik reduksjon er uinteressant når man heller kan vise til den groteske urettferdigheten i at en som betaler hundre tusen i skatt ikke får like mye i skattekutt som en som betaler mangfoldige millioner.

Hva med det motsatte tilfellet, nemlig skatteøkning? Jeg har til gode å se sensasjonsoppslagene om hvor mye mer skatt Røkke og Hagen må ut med enn den jevne skattebetaler i slike tilfeller. Da er plutselig prosentregningskunnskapene på plass igjen.

Ingen vil påstå at skatteøkning som slår forholdsmessig likt ut er urettferdig, så hvorfor påstår man det da ved skattekutt?

Dette blir ofte satt på spissen ved kutt i formuesskatten, som da - logisk nok - kun kommer de formuende til gode. Er det noe rart ved det? Har du ikke skattepliktig formue, har du heller ingen skatt å redusere. Akkurat som endret firmabilskatt ikke angår de som ikke har firmabil.

Når pressen appellerer til rettferdighetssansen ved å sammenligne skattekutt på denne måten, viser det til helt urealistiske forventninger: At den jevne lønnsmottager kan forvente titusener i skattekutt over natten. Det ville kostet alt for mye og aldri fungert innenfor dagens velferdsstat. Selv lommerusk blir mye når man ganger det med tre millioner skatteytere. Skattekuttene til et fåtall rike er som småpenger å regne.

Det er også tragisk å se hvordan pressen trekker frem milliardærer som Røkke og Hagen som eksempler hver gang skattekutt skal illustreres ("skattefest"), enda disse representerer en helt marginal gruppe (Norge har 40 ligningsmilliardærer). Denne håndfull superrike blir gang på gang brukt som ufrivillige trumfkort i skattedebatter der man diskuterer forhold som omfatter hundretusenvis av nordmenn som økonomisk sett er på en helt annen planet.

Det blir som å illustrere virkningen av alkoholavgift ved å vise til hvilke utslag det gir for vinsamlere.

Skattesystemet skal være rettferdig og gi staten inntekter. Pressen kunne heller med fordel satt søkelys på i hvilken grad omfordeling skal være en del av systemet, og hvorvidt det er rettferdig at man i dag kan pålegges en skattebyrde flere ganger inntekten og som virker konfiskatorisk.

Så om det er kunnskapsløshet eller en politisk agenda som ligger bak? Ikke vet jeg, men det er i hvert fall ikke opplysende journalistikk.

Listemakeri

Ett innlegg i løpet av to år sier vel det meste om (mangel på) tid til overs for tiden. Skjønt, det er alltid tid til overs, det handler vel mer om prioriteringer. Og som alltid når man mangler noe fornuftig å komme med, kan man - i beste tabloidstil - lage lister. Så her er tre litt spesielle "høydepunkter" i perioden siden forrige innlegg:

• Rent værmessig har det vært en av de verste somrene jeg kan huske, men de positive sidene var likevel mange: Vi var heldige med begge barnebursdagene som ble feiret ute i nydelig vær, hele familien hadde en fin sommerferie i Norge og jeg fikk med meg gode konserter både med Elton John og Metallica. Og når været har vært bra, har vi fått nyte det på ny stor og flott platting utenfor huset.
• Jeg har gått kynisk til verks for å slanke filmsamlingen. Nå blir to enkle spørsmål stilt for hver film: Har jeg lyst å se den om igjen? Kommer jeg til å se den om igjen? Hvis ikke begge svarene er soleklart "ja", ryker den rett ut, uansett om det er et filmatisk mesterverk eller tidenes kultfilm. Og som alltid føles det godt å ha kvittet seg med ting man egentlig ikke behøver.
• Mitt niende år som partoutkortinnehaver på Stadion har vært tilbragt i Obos-ligaen, for oss oldiser kjent som 1. divisjon (og for fossiler kjent som 2. divisjon). Opplevelsen har faktisk blitt bedre enn fryktet, færre tilskuere har jo både ført til enklere parkeringsforhold og mindre kø i kiosken. Og nå på tampen av sesongen når opprykk ser ut til å bli en hardt tilkjempet realitet, er det mye morsommere på Stadion enn i Tippeligaens nedrykksstrid.