Verdens samlede millitærutgifter er beregnet til 10 billioner (ti tusen milliarder) kroner årlig (1,73 billioner dollar, 2011). Ikke akkurat småpenger. (Til sammenligning har det norske "oljefondet" brukt 15 år på å nå 4 billioner kroner.)
Man kan filosofere mye over hvordan en vridning i offentlig forbruk kunne forandret verden til det bedre. I sin bok "Pale Blue Dot" kommer forfatter og astronom Carl Sagan (1934-1996) med interessante betraktninger rundt hvor lite av dette enorme beløpet som kunne finansiert en storstilt utforskning med påfølgende kolonisering av vårt solsystem.
Skal menneskeheten overleve i det lange løp er det en forutsetning at vi er forankret andre steder i verdensrommet. Enten klarer vi å utslette oss selv ved å ødelegge dette ene bostedet vi har, eller så vil vi på et eller annet tidspunkt utslettes av asteroidekollisjon eller gammaglimt. Det er bare et spørsmål om hva som skjer først; vår jordiske sivilisasjon vil forsvinne.
USAs Apollo-program - som førte mennesket til månen - kostet 170 milliarder 2005-dollar, dette inkluderte all forskning og utvikling i forbindelse med det 12-årige programmet (1961-1972), herunder 15 Saturn V-raketter. Den gjennomsnittlige årskostnaden for dette var altså godt under 1 prosent av verdens samlede militærutgifter i dag. Det skal med andre ord ikke mye til for å få store ting til å skje.
Vi er en uvesentlighet i kosmos. Vi kjenner ikke til andre livsformer i verdensrommet. Vi har ingen andre steder å reise til. Dette burde være fokuset til menneskeheten. Istedenfor svir vi av ufattelige summer hvert år på krig og terrorbalanse fordi vi ikke klarer å leve sammen. Vi kaller oss avansert, men oppfører oss primitivt.
Kanskje litt passende at vi som en uvesentlighet er så opptatt av uvesentligheter i den store sammenhengen.