Forhistorien til bildet begynner i 1977 da romsonden Voyager 1 ble skutt ut av NASA for å utforske det ytre solsystemet. Etter 34 år og 5 måneder på reisefot befinner den seg i dag nesten 18 milliarder kilometer unna (119,7 AU), og er dermed det fjerneste menneskapte objektet. Opprinnelig forventet man ikke at den skulle fungere etter passeringen av Uranus i 1981, men i dag regner man med at den skal ha strøm til å operere radiosenderen i hvert fall til 2025. (Radiosignalene fra Voyager 1 bruker nå 16,5 timer på å nå jorden.)
I dag er den på full fart ut av vårt solsystem med en hastighet på 17 kilometer i sekundet, men selv med denne hastigheten vil den bruke 73.600 år på å nå den nærmeste stjernen til vårt solsystem (Proxima Centauri, men Voyager 1 har ikke retning mot noen bestemt stjerne).
Allerede i 1981 begynte Carl Sagan å promotere ideen om å snu romsondens kamera mot jorden og ta et siste bilde av planeten vår, men skulle slite i årevis med å overbevise NASA om at det var en god idé. Sagan la ikke skjul på at bildet ikke ville ha et vitenskapelig formål, men han mente det ville gi oss et nyttig perspektiv på vår plass i kosmos.
Først i 1990 gikk NASA med på å la det gjennomføre, og 14. februar startet fotograferingen av de seks innerste planetene ("Family Portrait"), deriblant jorden. Fra mer enn seks milliarder kilomter unna fremstår jorden som en ørliten blålig prikk, "Pale Blue Dot", i et altomsluttende svart intet - hele vår verden fremstår som en 0,12 pixel stor ubetydelighet.
Bildet ble senere brukt som som tittel i Carl Sagans bok "Pale Blue Dot: A Vision of the Human Future in Space" (1994), og her formidler han noen tanker om en dypere mening rundt det spesielle bildet som fortjener å bli gjentatt:
"We succeeded in taking that picture, and, if you look at it, you see a dot. That's here. That's home. That's us. On it, everyone you ever heard of, every human being who ever lived, lived out their lives. The aggregate of all our joys and sufferings, thousands of confident religions, ideologies and economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward, every creator and destroyer of civilizations, every king and peasant, every young couple in love, every hopeful child, every mother and father, every inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt politician, every superstar, every supreme leader, every saint and sinner in the history of our species, lived there on a mote of dust, suspended in a sunbeam.
The earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that in glory and in triumph they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of the dot on scarcely distinguishable inhabitants of some other corner of the dot. How frequent their misunderstandings, how eager they are to kill one another, how fervent their hatreds. Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity – in all this vastness – there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves. It is up to us. It's been said that astronomy is a humbling, and I might add, a character-building experience. To my mind, there is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly and compassionately with one another and to preserve and cherish that pale blue dot, the only home we've ever known."Det kan ikke sies bedre.
Her er bursdagsbarnet:
 |
| Hjemme, 6.000.000.000 kilometer unna. Jorden fremstår som en blek liten prikk midt i båndet til høyre i bildet. |
